Livet

Den dagen det gikk opp for meg at satsingen mot nye høyder var over, var det som om en sky la seg foran sola. Hjertelegens beskjed og fastlegens vurdering var ikke til å ta feil av; «Du har herjet med kroppen din i noen år. Nå sender den ut noen signaler. Det er opp til deg om du vil lytte». I praksis var konsekvensen at jeg kunne fortsette å løpe, men den hardeste treningen burde unngås. Sagt på en annen måte, du kan fortsette å trene, men med handbrekket på. Min gode venn Jon-Geir sier ofte at det kunne vært verre, og det har han helt rett i. Man må løfte hodet og se framover.   Så til overskriften; Å ha sin egen løpecoach, en luksus for de få? Blant de mest kjente utøverne i Norge, som f.eks. Jakob Ingebrigtsen, Karstein Warholm, Amalie Juel, Henriette Jæger m.fl. er det å ha en egen trener/coach en selvfølge på det nivået disse folkene befinner seg. Slik er det, og slik har det vært i lange tider. Det å ha sin egen coach handler ikke bare om å skrive treningsprogram fra d...

  Identitet er en viktig ting for veldig mange. Identitet = hvem jeg er. Det er en svært vesentlig ting i livet for oss mennesker. Jeg har en oppfatning av hva min identitet er, du har en oppfatning av hva din identitet er. I dagens innlegg på bloggen kan du lese om identiteten til Ole Jørgen Ørjavik, en mann som definerer løpingen, og løperen Ole Jørgen, som vesentlig for hans identitet.   Løper som identitet Ole sitt liv som løper, noen refleksjoner Jeg har en 50-årig livsreise med løping fra jeg ble kretsmester i terrengløp for 12 åringer på Løten i Hedmark til nå mine daglige turer rundt sydspissen i Tromsø som snart 62 åring. Jeg har ikke bare løpt i 50 år. Jeg har levd et helt liv som løper. Det betyr at løpingen ikke lenger er noe du gjør, men noe du er.» En gang løper alltid løper» Da jeg var yngre, var løpeturen kanskje et møte med framtiden. Hver intervall, hver konkurranse og hver personlig rekord pekte mot noe som ennå ikke hadde skjedd. Tiden på klokka v...

  Tema: Etter Drammen Halvmaraton Når et løp er over, har alltid den mentale tilstanden forandret seg radikalt. I løpet av de drøye 90 minuttene løpet varer, har noe skjedd under topp-lokket, noe er utløst for ikke si forløst. Endringen er stor og har sannsynligvis sammenheng med den mentale spenningen som alltid bygger seg opp i forkant av et løp. Mange av våre toppidrettsutøvere snakker ofte om «utladingen» som finner sted i etterkant, når det hele er over. Den mentale spenningen kan ha mange nivåer, og i noens tilfelle kan spenningen forårsake en nervøsitet som kan sidestilles med prestasjonsangst. I disse noe ekstreme tilfellene er utfallet at prestasjonen blir dårligere som følge av den mentale ubalansen. I andre tilfeller, der prestasjonen er bedre enn forventet, kan den mentale spenningen utløse en flom av sterke emosjonelle følelser som fører til både hulking, tårer og gråt. Følelser må ut, det motsatte er verre, i hvert fall for en selv. Så var det forholdene da, e...

Å komme tilbake etter skade må ses å være ganske vanlig innenfor alle idrettsgrener, kanskje med unntak av sjakk og et par andre. I fotball, løping, ishockey og mange andre idretter, er skader en del av virkeligheten. Fotballspillere er spesielt utsatte; knallharde taklinger, mange kamper og stor innsats sliter hardt på kroppene. Mange blir skadet, men de kommer tilbake etter en tid.   Slik er det også med løpingen. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, kan fremgang være en av de største utfordringene, også for løpere. Fremgang gir mestringsfølelse, glede og motivasjon. Da er det både lett og fristende og gi (enda mer) gass. Det gjør de fleste av oss, og skadene kommer etter hvert. Allikevel virker det som om det er noen som aldri blir skadet. Hva er det de (få) gjør som vi andre ikke gjør?   Det er ikke tvil om at det er mulig å holde seg skadefri! Men det stiller store krav til tålmodighet, innsikt og forståelse, ja man må rett og slett forstå hva som skjer når kroppen u...

  Arbeidet som er gjort siden jeg så lyset;  Barcelona, Alstahaug og Drammen Lar du løpet komme til deg, eller blir du løpende etter Det er to uker til Drammen Halvmaraton. Hva er planen? Er jobben som skal til gjort? Er man godt nok forberedt?  Du begynner ikke å trene to uker før en konkurranse. Du kjøper ikke nye løpesko 2-3 dager før løpet. Forberedelsene starter lenge, lenge før. Hva du gjør for å forberede deg avhenger selvfølgelig av hvor høye ambisjoner du har, hvor seriøst du tar det, hva du til syvende og sist legger i det!               For min del var satsingen på et lavmål gjennom stort sett hele 2025. Ting gikk på sparebluss, og både innsats og motivasjon var nesten fraværende. Og slik gikk dagene, ukene og månedene. Jeg hadde nesten mistet troen på at det var mulig å gjenfinne gleden, gløden, entusiasmen og motivasjonen. Men bare nesten. Ikke helt, og det skulle vise seg at undrenes tid ...

  «Å gå gjennom livet uten arr» brukes ofte i betydningen at du ikke har «levd livet», ikke tatt noen sjanser, aldri tatt risiko, aldri gått på en smell, aldri feilet. Det er selvfølgelig for de aller, aller fleste bare tynn teori, for folk flest er virkeligheten en annen. Når du er i tyveårene, og kanskje også i tredveårene, går de fleste sånn rimelig uskadd gjennom treningen sin.. Når du etter hvert kommer i kategorien «eldre» får mange flere problemer av ulik art. Knær, ledd, sener, achilles, legger, hofter, hamstrings m. m. kan være kilder til mye besvær. Sånn er det bare. Det er da handbrekket må settes på. Å trene med en kropp som er preget av slitasje og skader, har sin begrensning. Man kan si det er en egen øvelse. På de daglige treningsøktene må du hele tiden ta hensyn til begrensningene. Fart og intensitet må ned et hakk, det samme gjelder mengden trening, eller timetallet om du vil. Det er da du må spørre deg selv; hva kan gjøres som reduserer risikoen for at skader ...

  Han er tilbake! Jakob Ingebrigtsen er tilbake. For løpeinteresserte er det en etterlengtet og fantastisk god nyhet. Det føles som han har vært borte en hel evighet etter at nesten hele fjorårssesongen ble spolert grunnet skade. Etter å ha fulgt ham, og resten av Team Ingebrigtsen i flere år, tok vi det nesten som en selvfølge at han var uovervinnelig og usårbar. Så feil kan man ta. Jeg kjenner ikke Jakob, men med den løpekarrieren han har hatt sin unge alder til tross, må det være all grunn til å anta at også han har tøyd strikken. Erkjennelsen om at en kjede ikke er sterkere enn det svakeste leddet gjelder for alle, Jakob Ingebrigtsen inkludert. En kropp er en kropp, ikke en maskin, og må behandles med ydmykhet og respekt. Det er ikke bare enkelt. Forventningene til han var i løpet av årene blitt skyhøye, vi var blitt så vant til å se han vinne, sette rekorder og ta medaljer av ypperste klasse.   Hva kan vi forvente nå? Etter å ha vært ute av manesjen i over et år, stil...

                                              Livet som løper etter den store nedturen   Mange ting her i livet kommer gradvis; sykdom, tørke, sult, sammenbrudd og mange andre ting. Et unntak er lyset; når lyset går, går det brått. Mitt sammenbrudd kom gradvis. Det hadde sammenheng med at jeg ønsket å presse kroppen til det ytterste for å nå et bestemt mål. Symptomene på at et sammenbrudd var i emning, kom etter en tid med hard trening. En kjede er ikke sterkere enn det svakeste leddet, det vet alle. Og når flere ledd begynner å knirke, er det kroppens måte å si fra på. Stoppet jeg opp? Nei, jeg gjorde ikke det. I begynnelsen var problemene med hamstring og kne ikke større enn at det fint lot seg gjøre å fortsette treningen. Slik gikk det i noen måneder. Helt til det ikke gikk lenger. Og når det først ikke gikk lenger, ble det bråstopp. End of story. Gate closed....

  Dette er historien om en norsk prinsesse som mottok et frieri fra en spansk prins. Langs den berømte pilegrimsvegen «El Camino» til Santiago de Compostela er det ikke mange spor som fører til Norge. Historien om Prinsesse Kristina er et unntak.   Vinteren 1256 kom det et lite følge sjøvegen fra Spania til Norge. Følget inneholdt utsendinger fra Kong Alfonso i Spania, og de hadde med seg et frieri fra den spanske kongen som ønsket at prinsessen skulle gifte seg med hans bror Don Felipe. Prinsessens far, Kong Håkon Håkonsson, var svært opptatt av å styrke de diplomatiske båndene mellom landene. Av den grunn var han positiv til frieriet, men han overlot til datteren å avgjøre saken selv.               Etter å ha tenkt seg om lenge og vel besluttet hun å akseptere frieriet. Som vilkår ble satt at prinsessen selv fikk avgjøre hvem av kongens brødre hun ville gifte seg med.   Sommeren 1257 forlot prinsesse...

  Denne boken kom ut i 2015, og mange ble grepet av den spesielle fortellingen fra mannen som tok kone og tre barn med seg for et halvt års opphold i løpebyen Iten i Kenya, ca 2400 meter over havet der «alle» er der kun for èn ting; nemlig å løpe!   Forfatteren var en talentfull løper som svært ung gutt, og i 12-årsalderen satt han skolerekord på 800 meter på bane. Han vant i tillegg flere andre løp i miljøet der han bodde, og han ble raskt tatt opp i løpeklubben der.               Han ble i løpeklubben i seks år. Da dabbet det av. Som student ble det mange andre interesser og fristelser som for han ikke var forenlig med satsingen som løper. I løpet av noen få år er han blitt trebarnsfar og han slår seg til ro og tenker at løpingen får vente.               Men så; da han er kommet midt i 30-årene skjer det noe. Han deltar på et løp og blir eno...

  «Born to run» ble en bestselger både i Norge og internasjonalt da den kom ut i 2012. Den traff noe, og noen, midt i hjertet. Da boken kom ut var løping veldig populært, da som nå, og forfatteren klarer å trenge dypt inn i løpingens «hemmelighet» og egenart.  I boken kommer forfatteren tett inn på flere sider ved løpingen; løpesko, skotyper, skoprodusentenes rolle og betydning, løping som «a way of living» og løping som en forutsetning i kampen for å overleve.   Hvorfor løper vi? Hvorfor løper du? Filosofen Arne Næss ble en gang spurt «Hvorfor klatrer du? Han svarte «Hvorfor sluttet du?» Det samme spørsmålet kan stilles til mange; hvorfor sluttet du å løpe?               Som barn løper vi nesten hele tiden. Vi løper så fort vi kan, og så mye vi kan, på tross av foreldrenes «pass deg så du ikke faller», «du må ikke løpe så fort» osv. Den ene formaningen etter den andre. Til slutt løper vi ikke mer i noen...

  «Løperens hjerte» er historien om en mann som i ung alder viser svært gode egenskaper innenfor løping. Allerede som 10-åring løper han sitt første milløp og som 12-åring løper han sin andre konkurranse. Siden går det slag i slag og i løpet av tenårene kvalifiserer han seg til ulike mesterskap, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.               Han presterer på høyt nivå, blir trent av profesjonelle trenere, og kommer med i et miljø der det satses svært seriøst. Men det skal ikke gå lenge før Markus stiller spørsmålstegn ved det han holder på med. Han liker å løpe, men han føler seg utilpass når det skal konkurreres. Han konkluderer etter hvert med at dette ikke er noe for han, konkurransene han er med på blir aldri gode opplevelser for den unge mannen. Toppen på løpekarrieren er at han kvalifiserer seg til EM for juniorer i Østerrike med 10 ukers høydetrening 2000 meter over havet i forkant. Det er der han be...

  Tiden som kom – Del 3 av 3 Sammen med henne jeg deler livet, med flyttet vi til Frankrike for noen år siden. Der bodde vi i et hus som opprinnelig ble bygd på 1600-tallet. Foran oss lå et år uten timeplan, bare masse tid til rådighet, tid som skulle komme dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned.               Vi brukte tid på å komme oss dit. Planen var ikke å komme fram så fort som mulig, snarere tvert imot. Det var ingen som ventet på oss dit vi skulle. Vi hadde ikke hastverk, vi hadde jo et helt år foran oss.               Kjøreturen dit i vår noe tilårskomne Toyota, var en del av det året, nærmere bestemt ca tre uker der vi besøkte barn, barnebarn, venner og bekjente underveis. Spenningen steg dag for dag; hva skulle det kommende året bringe? I ettertid ser vi at vi planla lite. Forpliktelsene var få, og tiden lå foran oss. Frokoste...

  Er tiden bare noe som går, eller er det også noe som kommer?   Et spørsmål som er like praktisk som filosofisk  Tiden – Del 2 av 3  Å ha et bevisst, klart og godt forhold til tid, er veldig norsk. Når vi begynner i barneskolen har vi allerede fått vår første klokke, og vi er blitt forklart av de voksne at skolen begynner klokken 0800 for eksempel, eller kl 0830. Den begynner ikke et kvarter eller en time tidligere, eller senere, neida den begynner kl 0800 sharp! Og som ikke det er nok; en skoletime varer i 45 minutter avløst av et friminutt på 15 minutter! Ferdig snakka, sånn er det og det forholder vi oss til. Vi er altså rundt 6 år gammel da klokke- og tidsregimet begynner. Dersom vi i tillegg har gått i barnehage, har det hele startet flere år tidligere! Tiden er så gjennomregulert i vårt samfunn at det blir en selvfølgelighet vi ikke stiller spørsmål ved, «det bare er sånn» som det heter. Vi har lært oss å ta den for gitt. Og sånn fortsetter det gjennom hel...

  Er tiden bare noe som går, eller er det også noe som kommer?   Et spørsmål som er like praktisk som filosofisk når det gjelder konsekvensene av hvilket perspektiv man velger å ta Jeg fylte 70 år en måned etter at jeg begynte å skrive om tiden; det mest omtalte og mest brukte ord i vår tid; tiden! Tiden har mange navn, tidsklemma er et av dem. Uttrykk vi ofte bruker er «Vi har ikke tid», «dersom jeg får tid», «en gang i tiden», «tiden vil vise», «tiden leger alle sår». Ordet «tiden» brukes i utrolig mange sammenhenger. Hva er det da som er så spesielt med tiden? Flere av mine aller nærmeste hadde over tid gitt meg en «tittel» jeg ikke var klar over; «Programdirektøren»! Litt av en tittel vil du kanskje si, men i dette tilfellet var det nok mer ironiske og humoristiske undertoner enn noe annet som lå til grunn. Årsakene til denne «flotte» tittelen var rett og slett at det, med rette, hadde dannet seg en oppfatning av at jeg til enhver tid hadde et fastlagt, gjennomtenkt og...

Rekorden som aldri ble satt – Strikken som ikke holdt – Siste innlegg Vegen mot sub 3 timer fikk en brå slutt. Etter å ha slitt med diverse skadeplager siden august 2024, er prosjektet avsluttet. En udiskutabel forutsetning for å prestere på (relativt) høyt nivå, er at kroppen fungerer, og at den tåler belastningen den utsettes for. Min kropp har nå sagt ifra klart og tydelig, at  den ikke er i stand til det lenger.               I mange år har den tålt belastningen, og det har vært en fin reise. «Vegen mot sub 3 timer på maraton for en gæmlis på 70» skulle være den siste, prikken over i-en så å si. Fire mennesker har tidligere klart nettopp det, mitt mål var å bli den femte. Kun mine aller nærmeste har visst at det egentlige målet ikke bare var å løpe en maraton under 3 timer, men også å sette ny verdensrekord i min (nye) aldersklasse 70-74 år. Den gamle rekorden er ikke så gammel. I skrivende stund er den 2.54,19...

  Etter en relativt stor mengdeøkning denne uken , var det store spenningsmomentet hvordan kroppen generelt, og hamstrings spesielt, ville tåle belastningen. Mandag løp jeg to økter, morra og kveld, totalt 15 km. I tillegg la jeg inn en styrkeøkt midt på dagen. Alt i alt kjentes det bra ut på kvelden mandag. Det samme var ikke tilfellet tirsdag på morgenøkta. Da slo uttrykket meg “to skritt fram og ett tilbake”. Ok, det er til å leve med, sånn er det noen ganger, det gjelder ikke bare meg. Men man kan jo ikke bare gi opp av den grunn; torsdagen var det baneøkt som stod på programmet etter hviledag på onsdag. På grunn av hamstrings måtte det bli i «dorgefart» (sone 2) og det kjentes ganske bra ut. Økta inneholdt 8 x 5 minutter i fart mellom 5,00 og 5,30 med 1 min pause mellom dragene. Samtidig løp Rune og Eirik 1000-metre i en helt annen fart med det resultat at jeg ble forbiløpt igjen og igjen. En runde på bane er som kjent 400 meter, og de hadde stor glede av å ta meg igjen 😊 ...