Jakob Ingebrigtsen er tilbake!

 

Han er tilbake!

Jakob Ingebrigtsen er tilbake. For løpeinteresserte er det en etterlengtet og fantastisk god nyhet. Det føles som han har vært borte en hel evighet etter at nesten hele fjorårssesongen ble spolert grunnet skade. Etter å ha fulgt ham, og resten av Team Ingebrigtsen i flere år, tok vi det nesten som en selvfølge at han var uovervinnelig og usårbar. Så feil kan man ta. Jeg kjenner ikke Jakob, men med den løpekarrieren han har hatt sin unge alder til tross, må det være all grunn til å anta at også han har tøyd strikken. Erkjennelsen om at en kjede ikke er sterkere enn det svakeste leddet gjelder for alle, Jakob Ingebrigtsen inkludert. En kropp er en kropp, ikke en maskin, og må behandles med ydmykhet og respekt. Det er ikke bare enkelt. Forventningene til han var i løpet av årene blitt skyhøye, vi var blitt så vant til å se han vinne, sette rekorder og ta medaljer av ypperste klasse.

 Hva kan vi forvente nå?

Etter å ha vært ute av manesjen i over et år, stiller han 10.august opp i EM i Birmingham, nærmere bestemt på 5000 meter. Det er ikke favorittdistansen hans, men er den distansen han sannsynligvis er best trent for der utholdenhet relativt sett har større betydning enn fart. Men om han er god nok pr i dag til å ta medalje, gjenstår å se. Kanskje skal vi ikke forvente at han overlegent løper fra konkurrentene på oppløpssiden slik vi har sett han gjøre så mange ganger. Et aspekt som mer sjeldent belyses, er hvor trygg han er på seg selv i de situasjonene som kan oppstå i løpet av de ca 13 minuttene løpet varer. Konkurrentene fra eliten i europeisk friidrett har løpt seg i form gjennom sommeren, i motsetning til Jakob som bare har trent, ikke konkurrert.

Været og forholdene ellers er likt for alle, men den indre tryggheten i løperen er individuell. Jakob er ingen maskin, han er et menneske, og jeg blir overrasket dersom han ikke er mentalt preget av det lange oppholdet borte fra manesjen.

 Uansett, Jakob er tilbake, og jeg håper vi får gleden av å følge han jevnt og trutt i mange år framover.




 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Og livet går sin gang

Bilde
                                              Livet som løper etter den store nedturen   Mange ting her i livet kommer gradvis; sykdom, tørke, sult, sammenbrudd og mange andre ting. Et unntak er lyset; når lyset går, går det brått. Mitt sammenbrudd kom gradvis. Det hadde sammenheng med at jeg ønsket å presse kroppen til det ytterste for å nå et bestemt mål. Symptomene på at et sammenbrudd var i emning, kom etter en tid med hard trening. En kjede er ikke sterkere enn det svakeste leddet, det vet alle. Og når flere ledd begynner å knirke, er det kroppens måte å si fra på. Stoppet jeg opp? Nei, jeg gjorde ikke det. I begynnelsen var problemene med hamstring og kne ikke større enn at det fint lot seg gjøre å fortsette treningen. Slik gikk det i noen måneder. Helt til det ikke gikk lenger. Og når det først ikke gikk lenger, ble det bråstopp. End of story. Gate closed....
Les mer

Vegen mot sub 3 timer på maraton er avsluttet - Siste innlegg

Rekorden som aldri ble satt – Strikken som ikke holdt – Siste innlegg Vegen mot sub 3 timer fikk en brå slutt. Etter å ha slitt med diverse skadeplager siden august 2024, er prosjektet avsluttet. En udiskutabel forutsetning for å prestere på (relativt) høyt nivå, er at kroppen fungerer, og at den tåler belastningen den utsettes for. Min kropp har nå sagt ifra klart og tydelig, at  den ikke er i stand til det lenger.               I mange år har den tålt belastningen, og det har vært en fin reise. «Vegen mot sub 3 timer på maraton for en gæmlis på 70» skulle være den siste, prikken over i-en så å si. Fire mennesker har tidligere klart nettopp det, mitt mål var å bli den femte. Kun mine aller nærmeste har visst at det egentlige målet ikke bare var å løpe en maraton under 3 timer, men også å sette ny verdensrekord i min (nye) aldersklasse 70-74 år. Den gamle rekorden er ikke så gammel. I skrivende stund er den 2.54,19...
Les mer

Boktips 4: Prinsesse Kristina (av Mia Søreide)

Bilde
  Dette er historien om en norsk prinsesse som mottok et frieri fra en spansk prins. Langs den berømte pilegrimsvegen «El Camino» til Santiago de Compostela er det ikke mange spor som fører til Norge. Historien om Prinsesse Kristina er et unntak.   Vinteren 1256 kom det et lite følge sjøvegen fra Spania til Norge. Følget inneholdt utsendinger fra Kong Alfonso i Spania, og de hadde med seg et frieri fra den spanske kongen som ønsket at prinsessen skulle gifte seg med hans bror Don Felipe. Prinsessens far, Kong Håkon Håkonsson, var svært opptatt av å styrke de diplomatiske båndene mellom landene. Av den grunn var han positiv til frieriet, men han overlot til datteren å avgjøre saken selv.               Etter å ha tenkt seg om lenge og vel besluttet hun å akseptere frieriet. Som vilkår ble satt at prinsessen selv fikk avgjøre hvem av kongens brødre hun ville gifte seg med.   Sommeren 1257 forlot prinsesse...
Les mer