Og livet går sin gang

 

                                            Livet som løper etter den store nedturen

 Mange ting her i livet kommer gradvis; sykdom, tørke, sult, sammenbrudd og mange andre ting. Et unntak er lyset; når lyset går, går det brått.

Mitt sammenbrudd kom gradvis. Det hadde sammenheng med at jeg ønsket å presse kroppen til det ytterste for å nå et bestemt mål. Symptomene på at et sammenbrudd var i emning, kom etter en tid med hard trening. En kjede er ikke sterkere enn det svakeste leddet, det vet alle. Og når flere ledd begynner å knirke, er det kroppens måte å si fra på. Stoppet jeg opp? Nei, jeg gjorde ikke det. I begynnelsen var problemene med hamstring og kne ikke større enn at det fint lot seg gjøre å fortsette treningen.

Slik gikk det i noen måneder. Helt til det ikke gikk lenger. Og når det først ikke gikk lenger, ble det bråstopp. End of story. Gate closed. Da var det bare å legge satsingen på hylla og heller bruke tid på å reparere skadene.

 Sånn gikk det i ca et år. Det føltes som å gå på sparebluss, og en gedigen nedtur. Jeg hadde gått «høyt ut på banen» mht målsettingen, flagget målet til alle som ville høre, det stod ikke på det. «Prosjektet», som jeg kalte det, var i all hovedsak et solo-prosjekt. Ironisk nok var det på trening sammen med gjengen at inspirasjon og motivasjonen kom tilbake. Mottoet fra NTG i Tromsø, «God alene, best sammen» passer godt inn i den sammenheng.

 Hva er den store forskjellen på før og nå? Jo, det skal jeg si deg; forskjellen er å trene der kroppens begrensninger tas hensyn til. Det hadde jeg sluppet å gjøre før, nå er det helt avgjørende! Nå gjenstår å se om man har lært!

Det er ikke blitt mange løp så langt i år. Det ene var i Barcelona (halvmaraton) i februar, det andre var i Sandnessjøen i juni. Det gikk litt fortere på et andre løpet. Det neste er i Drammen i begynnelsen av september. Så får vi se.

Bildet "I et anfall av runners high" på et løp i juni