Livet

  «Å gå gjennom livet uten arr» brukes ofte i betydningen at du ikke har «levd livet», ikke tatt noen sjanser, aldri tatt risiko, aldri gått på en smell, aldri feilet. Det er selvfølgelig for de aller, aller fleste bare tynn teori, for folk flest er virkeligheten en annen. Når du er i tyveårene, og kanskje også i tredveårene, går de fleste sånn rimelig uskadd gjennom treningen sin.. Når du etter hvert kommer i kategorien «eldre» får mange flere problemer av ulik art. Knær, ledd, sener, achilles, legger, hofter, hamstrings m. m. kan være kilder til mye besvær. Sånn er det bare. Det er da handbrekket må settes på. Å trene med en kropp som er preget av slitasje og skader, har sin begrensning. Man kan si det er en egen øvelse. På de daglige treningsøktene må du hele tiden ta hensyn til begrensningene. Fart og intensitet må ned et hakk, det samme gjelder mengden trening, eller timetallet om du vil. Det er da du må spørre deg selv; hva kan gjøres som reduserer risikoen for at skader ...

  Han er tilbake! Jakob Ingebrigtsen er tilbake. For løpeinteresserte er det en etterlengtet og fantastisk god nyhet. Det føles som han har vært borte en hel evighet etter at nesten hele fjorårssesongen ble spolert grunnet skade. Etter å ha fulgt ham, og resten av Team Ingebrigtsen i flere år, tok vi det nesten som en selvfølge at han var uovervinnelig og usårbar. Så feil kan man ta. Jeg kjenner ikke Jakob, men med den løpekarrieren han har hatt sin unge alder til tross, må det være all grunn til å anta at også han har tøyd strikken. Erkjennelsen om at en kjede ikke er sterkere enn det svakeste leddet gjelder for alle, Jakob Ingebrigtsen inkludert. En kropp er en kropp, ikke en maskin, og må behandles med ydmykhet og respekt. Det er ikke bare enkelt. Forventningene til han var i løpet av årene blitt skyhøye, vi var blitt så vant til å se han vinne, sette rekorder og ta medaljer av ypperste klasse.   Hva kan vi forvente nå? Etter å ha vært ute av manesjen i over et år, stil...

                                              Livet som løper etter den store nedturen   Mange ting her i livet kommer gradvis; sykdom, tørke, sult, sammenbrudd og mange andre ting. Et unntak er lyset; når lyset går, går det brått. Mitt sammenbrudd kom gradvis. Det hadde sammenheng med at jeg ønsket å presse kroppen til det ytterste for å nå et bestemt mål. Symptomene på at et sammenbrudd var i emning, kom etter en tid med hard trening. En kjede er ikke sterkere enn det svakeste leddet, det vet alle. Og når flere ledd begynner å knirke, er det kroppens måte å si fra på. Stoppet jeg opp? Nei, jeg gjorde ikke det. I begynnelsen var problemene med hamstring og kne ikke større enn at det fint lot seg gjøre å fortsette treningen. Slik gikk det i noen måneder. Helt til det ikke gikk lenger. Og når det først ikke gikk lenger, ble det bråstopp. End of story. Gate closed....

  Dette er historien om en norsk prinsesse som mottok et frieri fra en spansk prins. Langs den berømte pilegrimsvegen «El Camino» til Santiago de Compostela er det ikke mange spor som fører til Norge. Historien om Prinsesse Kristina er et unntak.   Vinteren 1256 kom det et lite følge sjøvegen fra Spania til Norge. Følget inneholdt utsendinger fra Kong Alfonso i Spania, og de hadde med seg et frieri fra den spanske kongen som ønsket at prinsessen skulle gifte seg med hans bror Don Felipe. Prinsessens far, Kong Håkon Håkonsson, var svært opptatt av å styrke de diplomatiske båndene mellom landene. Av den grunn var han positiv til frieriet, men han overlot til datteren å avgjøre saken selv.               Etter å ha tenkt seg om lenge og vel besluttet hun å akseptere frieriet. Som vilkår ble satt at prinsessen selv fikk avgjøre hvem av kongens brødre hun ville gifte seg med.   Sommeren 1257 forlot prinsesse...

  Denne boken kom ut i 2015, og mange ble grepet av den spesielle fortellingen fra mannen som tok kone og tre barn med seg for et halvt års opphold i løpebyen Iten i Kenya, ca 2400 meter over havet der «alle» er der kun for èn ting; nemlig å løpe!   Forfatteren var en talentfull løper som svært ung gutt, og i 12-årsalderen satt han skolerekord på 800 meter på bane. Han vant i tillegg flere andre løp i miljøet der han bodde, og han ble raskt tatt opp i løpeklubben der.               Han ble i løpeklubben i seks år. Da dabbet det av. Som student ble det mange andre interesser og fristelser som for han ikke var forenlig med satsingen som løper. I løpet av noen få år er han blitt trebarnsfar og han slår seg til ro og tenker at løpingen får vente.               Men så; da han er kommet midt i 30-årene skjer det noe. Han deltar på et løp og blir eno...

  «Born to run» ble en bestselger både i Norge og internasjonalt da den kom ut i 2012. Den traff noe, og noen, midt i hjertet. Da boken kom ut var løping veldig populært, da som nå, og forfatteren klarer å trenge dypt inn i løpingens «hemmelighet» og egenart.  I boken kommer forfatteren tett inn på flere sider ved løpingen; løpesko, skotyper, skoprodusentenes rolle og betydning, løping som «a way of living» og løping som en forutsetning i kampen for å overleve.   Hvorfor løper vi? Hvorfor løper du? Filosofen Arne Næss ble en gang spurt «Hvorfor klatrer du? Han svarte «Hvorfor sluttet du?» Det samme spørsmålet kan stilles til mange; hvorfor sluttet du å løpe?               Som barn løper vi nesten hele tiden. Vi løper så fort vi kan, og så mye vi kan, på tross av foreldrenes «pass deg så du ikke faller», «du må ikke løpe så fort» osv. Den ene formaningen etter den andre. Til slutt løper vi ikke mer i noen...