Om å trene med handbrekket på. Og litt om løperens største utfordring

 

«Å gå gjennom livet uten arr» brukes ofte i betydningen at du ikke har «levd livet», ikke tatt noen sjanser, aldri tatt risiko, aldri gått på en smell, aldri feilet. Det er selvfølgelig for de aller, aller fleste bare tynn teori, for folk flest er virkeligheten en annen.

Når du er i tyveårene, og kanskje også i tredveårene, går de fleste sånn rimelig uskadd gjennom treningen sin.. Når du etter hvert kommer i kategorien «eldre» får mange flere problemer av ulik art. Knær, ledd, sener, achilles, legger, hofter, hamstrings m. m. kan være kilder til mye besvær. Sånn er det bare. Det er da handbrekket må settes på. Å trene med en kropp som er preget av slitasje og skader, har sin begrensning. Man kan si det er en egen øvelse. På de daglige treningsøktene må du hele tiden ta hensyn til begrensningene. Fart og intensitet må ned et hakk, det samme gjelder mengden trening, eller timetallet om du vil.

Det er da du må spørre deg selv; hva kan gjøres som reduserer risikoen for at skader oppstår på nytt? De fleste jeg kjenner, og som blir skadet, begynner med skadeforebyggende trening etter at de er blitt skadet. Da oppsøkes fysioterapeut eller annen behandler, og som regel går du ut derfra med klar beskjed om at nå er det øvelser som gjelder. Dersom du i stedet hadde gjort øvelser, og trent litt alternativt, hadde i mange tilfeller skaden vært unngått. Alternativ trening kan være å løpe litt i terrenget, ikke bare på asfalten, det kan være å gå på ski, rulleski, svømme, sykle, ellipse, mølle osv. Mulighetene er mange, men terskelen for å ta de i bruk er som regel høy.

 Oppsummert koker det hele grovt sett ned til to ting; ensidig trening over tid øker risikoen for skader, allsidighet reduserer risikoen.

                                                                                     *****

Løperens største utfordring; fremgang !?

Det høres kanskje litt paradoksalt ut, for hvordan kan fremgang være en utfordring? Jo, det er det mange grunner til, og den viktigste ligger mellom ørene våre. Det er kanskje litt sært å hevde at fremgang er løperens største utfordring. Det jeg legger i det, er når strikken tøyes så langt at den ryker! Det viser seg at det gjør den for flere.

Den som starter fra null, nesten uten erfaring fra trening, det være seg løping eller andre ting, får fremgang. Dersom du ikke gjør det, er det noe fundamentalt galt et sted. Med mindre du pådrar deg en skade helt i startfasen, vil du oppleve fremgang. Og det er her problemet ligger. Fremgangen gjør noe med oss. Vi blir glade, vi blir fornøyde, vi blir entusiastiske og vi inspireres til å fortsette med treningen. Så langt er alt vel.

Fremgangen er størst i begynnelsen. Det gjelder alle. Men formutvikling er ikke en lineær kurve, fremgangen har ingen uendelighet i seg. Også det gjelder alle. I denne sammenheng ser jeg bort fra alder. Alderen gir en naturlig svekkelse, og den kommer helt av seg selv.

Fremgangen blir en utfordring når strikken tøyes. Vi kan lure oss selv til å tro at vi kan forbedre oss i det uendelige, selv om all logikk tilsier at det er umulig. I bestrebelsene på fortsatt fremgang øker vi mengden, og vi løper raskere på treningsøktene våre.

              Er den viktigste grunnen til at det blir slik, at vi tror det bare gjelder «de andre», det skjer ikke med meg?

Hva er «oppskriften» ?

Da Sabastian Sawe, 31 år gammel og far til to gutter, ble intervjuet etter verdensrekorden han satt i London i april i år med tid 1.59,30 på maratondistansen, ga han følgende stikkord om veien mot ny rekord:

·       Tålmodighet

·       Disiplin

·       Hardt arbeid

·       Ydmykhet

Det var neppe tilfeldig at «Tålmodighet» var det første han sa. Og det er nettopp her utfordringen ligger. Tålmodighet, og det å bruke tid , er ikke akkurat det som er den regjerende og dominerende verdi i vårt samfunn. Tvert imot, ting skal gå kjapt og kvikk fiks ruler. Problemet er bare at når det gjelder løping, er det en kropp som skal tilpasse seg, og det gjør kroppen, bare den får tid.

Lett å si, vanskelig å gjennomføre i praksis! Men heller ikke umulig! Men det skal disiplin til for å være tålmodig, og «Disiplin» var det andre momentet Sawe trakk fram. Det er mange ting man kan legge inn i begrepet disiplin; alt fra å avstå fra fristelser av ulik art, til å legge seg tidlig nok, trene det du skal og ellers ha en livsførsel som står i stil med dine ambisjoner.

Hardt arbeid; alle som har løpt fort og langt vet at det ligger mye arbeid bak, og at en del av det et hardt arbeid. Ikke bare hardt arbeid, men en god del må til å for å utvikle sitt eget potensial.

 Og hva med ydmykheten?

I maratonsammenheng er det først og fremst respekt for distansen Sawe sikter til. Mange har den oppfatning at det å løpe maraton er en læringssak, der du må praktisere og øve for å komme «helskinnet» til mål. En annen ting er den tiden det tar å bygge kroppen opp, sakte, men sikkert, step by step, slik at den gis muligheter til adapsjon av treningen. Dette står i skarp kontrast til «quick-fix-tenking» som samfunnet vårt i stor grad preges av. Alt skal gå så fort i våre dager. Maratontrening fungerer ikke slik.

Har vi mye å lære av Sawe?

Bildet; da skadeomfanget toppet seg på et milløp, og jeg måtte gå de siste 5 km til mål.