Lar du løpet komme til deg, eller blir du løpende etter? To uker til Drammen Halvmaraton

 

Arbeidet som er gjort siden jeg så lyset;  Barcelona, Alstahaug og Drammen

Lar du løpet komme til deg, eller blir du løpende etter

Det er to uker til Drammen Halvmaraton. Hva er planen? Er jobben som skal til gjort? Er man godt nok forberedt? 

Du begynner ikke å trene to uker før en konkurranse. Du kjøper ikke nye løpesko 2-3 dager før løpet. Forberedelsene starter lenge, lenge før. Hva du gjør for å forberede deg avhenger selvfølgelig av hvor høye ambisjoner du har, hvor seriøst du tar det, hva du til syvende og sist legger i det!

              For min del var satsingen på et lavmål gjennom stort sett hele 2025. Ting gikk på sparebluss, og både innsats og motivasjon var nesten fraværende. Og slik gikk dagene, ukene og månedene. Jeg hadde nesten mistet troen på at det var mulig å gjenfinne gleden, gløden, entusiasmen og motivasjonen. Men bare nesten. Ikke helt, og det skulle vise seg at undrenes tid ikke var forbi. En vakker høstdag, inne i en parkeringstunell, sammen med noen andre løpere, så jeg lyset igjen. Og det var både forløsende og befriende. Vi skrev altså november 2025, og jeg var påmeldt Barcelona Halvmaraton i midten av februar 2026. Tre måneder å trene på, og hamstrings (muskler på baksiden av låret som går opp i setet) var ikke med på notene i det hele tatt.

              Jeg måtte altså trene med «handbrekket på». Det er ikke bare enkelt å holde igjen, men prisen for ikke å holde igjen er høy, svært høy. Samtidig er det lærerikt å oppleve skader, og jo tidligere i livet du går på en smell, jo mer kan du lære!

Jeg la en plan inn mot Barcelona. Tre måneders forberedelse var greit nok selv om grunnformen ikke var all verden. Tilstanden på hamstring var utgangspunktet for treningen, og da det gjenstod to uker til løpet, var konklusjonen at jeg skulle prøve å holde 4.55-fart hele vegen, med andre ord en sluttid rundt 1.44

              Det skulle vise seg at det gikk bra. Hamstringen tålte den belastningen som 4.55-fart utgjorde. Etter Barcelona var det 12 uker til neste løp: halvmaraton i Sandnessjøen. Selvsagt skulle målsettingen settes opp! Fra 1.44 til sub 1.40 som er 10 sek raskere pr km. Altså fra 4.55-fart til 4.45-fart. I mål viste klokka 1.36,43 som er 4.35 pr kilometer. Altså mer enn godkjent, og til ytterligere inspirasjon.

 Men; i tillegg skulle et «nytt» moment legges inn i dette løpet, og det momenter har jeg valgt å kalle:

                            Lar du løpet komme til deg, eller blir du løpende etter?

«Å la løpet komme til meg», hva i all verden betyr det? Du skal få en pekepinn. For noen år siden stod det i bladet «Kondis» en liten rubrikk med teksten «Det er svært få løp som er blitt mislykket på grunn av en rolig start. Det er derimot mange eksempler på det motsatte». Og her tror jeg mye av hemmeligheten ligger. Det vil si; det er ingen hemmelighet, men når startskuddet går tar hjernecellene pause hos de fleste. Da startskuddet gikk for halvmaraton i Sandnessjøen var jeg fast bestemt på å la løpet komme til meg. Med det mener jeg at skulle «løpe meg inn» i løpet ved å løpe kontrollert de første 3-4 km. Det stod ca 100 løpere klar da startskuddet gikk. De fleste var ute av syne for meg etter ca 10 minutter. Jeg løp kontrollert, og kjente at kroppen likte det. På de lange strekkene så jeg små grupper av løpere. Til å begynne med var de langt unna. Jeg økte farten noe, og så at avstanden sakte, men sikkert ble mindre.

              Det var veldig fine løpeforhold den dagen. Sola skinte, det var fin temperatur og lite vind. Jeg tok igjen den første lille flokken etter 5-6 km og ved målgang hadde jeg tatt igjen ca 60 løpere, de fleste på de siste 7 km. En ting er det tidsmessige aspektet ved løpet, en annen ting er den mentale innsprøytingen du får ved å ta igjen andre løpere. «Runners High» er et begrep i løpingen. Den dagen kan jeg ikke ha vært langt unna den følelsen. Kroppen var i vater og balanse, og de 21097 meterne føltes ikke som en evighet. Jeg gir starten «skylden» for det. Jeg lot løpet komme til meg, jeg ble ikke løpende etter.

 Når opplevde du sist noe lignende?





Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Og livet går sin gang

Bilde
                                              Livet som løper etter den store nedturen   Mange ting her i livet kommer gradvis; sykdom, tørke, sult, sammenbrudd og mange andre ting. Et unntak er lyset; når lyset går, går det brått. Mitt sammenbrudd kom gradvis. Det hadde sammenheng med at jeg ønsket å presse kroppen til det ytterste for å nå et bestemt mål. Symptomene på at et sammenbrudd var i emning, kom etter en tid med hard trening. En kjede er ikke sterkere enn det svakeste leddet, det vet alle. Og når flere ledd begynner å knirke, er det kroppens måte å si fra på. Stoppet jeg opp? Nei, jeg gjorde ikke det. I begynnelsen var problemene med hamstring og kne ikke større enn at det fint lot seg gjøre å fortsette treningen. Slik gikk det i noen måneder. Helt til det ikke gikk lenger. Og når det først ikke gikk lenger, ble det bråstopp. End of story. Gate closed....
Les mer

Vegen mot sub 3 timer på maraton er avsluttet - Siste innlegg

Rekorden som aldri ble satt – Strikken som ikke holdt – Siste innlegg Vegen mot sub 3 timer fikk en brå slutt. Etter å ha slitt med diverse skadeplager siden august 2024, er prosjektet avsluttet. En udiskutabel forutsetning for å prestere på (relativt) høyt nivå, er at kroppen fungerer, og at den tåler belastningen den utsettes for. Min kropp har nå sagt ifra klart og tydelig, at  den ikke er i stand til det lenger.               I mange år har den tålt belastningen, og det har vært en fin reise. «Vegen mot sub 3 timer på maraton for en gæmlis på 70» skulle være den siste, prikken over i-en så å si. Fire mennesker har tidligere klart nettopp det, mitt mål var å bli den femte. Kun mine aller nærmeste har visst at det egentlige målet ikke bare var å løpe en maraton under 3 timer, men også å sette ny verdensrekord i min (nye) aldersklasse 70-74 år. Den gamle rekorden er ikke så gammel. I skrivende stund er den 2.54,19...
Les mer

Boktips 4: Prinsesse Kristina (av Mia Søreide)

Bilde
  Dette er historien om en norsk prinsesse som mottok et frieri fra en spansk prins. Langs den berømte pilegrimsvegen «El Camino» til Santiago de Compostela er det ikke mange spor som fører til Norge. Historien om Prinsesse Kristina er et unntak.   Vinteren 1256 kom det et lite følge sjøvegen fra Spania til Norge. Følget inneholdt utsendinger fra Kong Alfonso i Spania, og de hadde med seg et frieri fra den spanske kongen som ønsket at prinsessen skulle gifte seg med hans bror Don Felipe. Prinsessens far, Kong Håkon Håkonsson, var svært opptatt av å styrke de diplomatiske båndene mellom landene. Av den grunn var han positiv til frieriet, men han overlot til datteren å avgjøre saken selv.               Etter å ha tenkt seg om lenge og vel besluttet hun å akseptere frieriet. Som vilkår ble satt at prinsessen selv fikk avgjøre hvem av kongens brødre hun ville gifte seg med.   Sommeren 1257 forlot prinsesse...
Les mer