Livet

  Sammen med to unge mennesker dro jeg sist fredag til det store Utlandet. Ingen av de to hadde tidligere deltatt på løp utenfor Norge, men nå skulle steget tas, bokstavelig talt, ut av Norges grenser. At de skulle delta på det aktuelle løpet, hadde vært klart mange måneder i forvegen. Å forberede seg til et løp tar tid. Uansett alder og form må kroppen trenes for å mestre oppgaven best mulig. Det har selvfølgelig stor betydning hva du ønsker å få ut av løpet. Det er mange som kun deltar for opplevelsen det er å løpe sammen med tusenvis av andre, kjenne på atmosfæren, føle på stemningen, spenningen, sitringen i kroppen før startskuddet går, ja det er i det hele tatt forbundet med mye følelser det hele. Det gjelder selvfølgelig også dersom du har et mål om å være den beste utgaven av deg selv akkurat denne dagen. De to hadde, hver for seg, forberedt seg godt. De hadde trent jevnt og trutt, de hadde deltatt på lokale løp i Tromsø og i nærområdet til Tromsø, og de hadde løpt mange...

Den dagen det gikk opp for meg at satsingen mot nye høyder var over, var det som om en sky la seg foran sola. Hjertelegens beskjed og fastlegens vurdering var ikke til å ta feil av; «Du har herjet med kroppen din i noen år. Nå sender den ut noen signaler. Det er opp til deg om du vil lytte». I praksis var konsekvensen at jeg kunne fortsette å løpe, men den hardeste treningen burde unngås. Sagt på en annen måte, du kan fortsette å trene, men med handbrekket på. Min gode venn Jon-Geir sier ofte at det kunne vært verre, og det har han helt rett i. Man må løfte hodet og se framover.   Så til overskriften; Å ha sin egen løpecoach, en luksus for de få? Blant de mest kjente utøverne i Norge, som f.eks. Jakob Ingebrigtsen, Karstein Warholm, Amalie Juel, Henriette Jæger m.fl. er det å ha en egen trener/coach en selvfølge på det nivået disse folkene befinner seg. Slik er det, og slik har det vært i lange tider. Det å ha sin egen coach handler ikke bare om å skrive treningsprogram fra d...

  Identitet er en viktig ting for veldig mange. Identitet = hvem jeg er. Det er en svært vesentlig ting i livet for oss mennesker. Jeg har en oppfatning av hva min identitet er, du har en oppfatning av hva din identitet er. I dagens innlegg på bloggen kan du lese om identiteten til Ole Jørgen Ørjavik, en mann som definerer løpingen, og løperen Ole Jørgen, som vesentlig for hans identitet.   Løper som identitet Ole sitt liv som løper, noen refleksjoner Jeg har en 50-årig livsreise med løping fra jeg ble kretsmester i terrengløp for 12 åringer på Løten i Hedmark til nå mine daglige turer rundt sydspissen i Tromsø som snart 62 åring. Jeg har ikke bare løpt i 50 år. Jeg har levd et helt liv som løper. Det betyr at løpingen ikke lenger er noe du gjør, men noe du er.» En gang løper alltid løper» Da jeg var yngre, var løpeturen kanskje et møte med framtiden. Hver intervall, hver konkurranse og hver personlig rekord pekte mot noe som ennå ikke hadde skjedd. Tiden på klokka v...

  Tema: Etter Drammen Halvmaraton Når et løp er over, har alltid den mentale tilstanden forandret seg radikalt. I løpet av de drøye 90 minuttene løpet varer, har noe skjedd under topp-lokket, noe er utløst for ikke si forløst. Endringen er stor og har sannsynligvis sammenheng med den mentale spenningen som alltid bygger seg opp i forkant av et løp. Mange av våre toppidrettsutøvere snakker ofte om «utladingen» som finner sted i etterkant, når det hele er over. Den mentale spenningen kan ha mange nivåer, og i noens tilfelle kan spenningen forårsake en nervøsitet som kan sidestilles med prestasjonsangst. I disse noe ekstreme tilfellene er utfallet at prestasjonen blir dårligere som følge av den mentale ubalansen. I andre tilfeller, der prestasjonen er bedre enn forventet, kan den mentale spenningen utløse en flom av sterke emosjonelle følelser som fører til både hulking, tårer og gråt. Følelser må ut, det motsatte er verre, i hvert fall for en selv. Så var det forholdene da, e...