Sammen med to unge løpere i det store Utlandet

 

Sammen med to unge mennesker dro jeg sist fredag til det store Utlandet. Ingen av de to hadde tidligere deltatt på løp utenfor Norge, men nå skulle steget tas, bokstavelig talt, ut av Norges grenser. At de skulle delta på det aktuelle løpet, hadde vært klart mange måneder i forvegen.

Å forberede seg til et løp tar tid. Uansett alder og form må kroppen trenes for å mestre oppgaven best mulig. Det har selvfølgelig stor betydning hva du ønsker å få ut av løpet. Det er mange som kun deltar for opplevelsen det er å løpe sammen med tusenvis av andre, kjenne på atmosfæren, føle på stemningen, spenningen, sitringen i kroppen før startskuddet går, ja det er i det hele tatt forbundet med mye følelser det hele. Det gjelder selvfølgelig også dersom du har et mål om å være den beste utgaven av deg selv akkurat denne dagen.

De to hadde, hver for seg, forberedt seg godt. De hadde trent jevnt og trutt, de hadde deltatt på lokale løp i Tromsø og i nærområdet til Tromsø, og de hadde løpt mange løp og distanser på den lokale Tromsøkarusellen. Det manglet ikke på forberedelser og langsiktig planlegging i forkant av løpet i Utlandet.

Det aktuelle arrangementet har vært gjennomført i en årrekke, og arrangøren skryter litt av hvor bra traseen er, hvor flat den er, og hvor rask den er. Allikevel her den ikke vokst til de store høyder hva angår antall deltakere, og det kan i denne sammenheng være et pluss. Det totale antall deltagere på totalt 4 distanser er omtrent som MSM i Tromsø, noe rundt 8 - 10000 løpere. Stort nok spør du meg!

I skrivende stund er det fredag kveld, og vi har nettopp ankommet byen der hvor løpet skal gå. Vi har reist nesten hele dagen, både med buss, fly og tog, men nå er vi på hotellet der vi skal være til mandag.

Lørdag; dagen før dagen

Det er noe rituelt over det hele i dag, dagen før dagen, dagen før løpet de har trent til i flere måneder. Det er mange spørsmål og tanker som surrer i hodet på en dag som denne. Man bør helst sove godt den siste natten, men faktum er at mange slett ikke sover godt den siste natten før et løp. For noen er det ikke uvanlig med kvalme, svettetokter, nervøsitet og løs mage. Dagen før dagen er kanskje den verste dagen, verre enn selve løpsdagen. En fordel her sammenlignet med MSM i Tromsø, er at løpet starter tidlig på dagen, rundt kl 10. I Tromsø må løperne vente hele dagen før starten går utpå ettermiddagen en gang.

Etter frokost er neste steg å hente startnummeret på EXPO’en et sted i byen. Da vi kom inn der dundret musikken i øret på oss slik det ofte gjør på Expo’er. Ikke spør hvorfor, men sånn er det. Alltid. Utstillere, selgere, løpere, frivillige, arrangører m.fl. fyller hallen, og for mange løpere er dette selve «godtebutikken», fylt av «need to have» og «nice to have».

Det som gjelder på denne dagen, er for løpere flest å hente startnummeret, gå minst mulig, ligge med bena høyt og å spise en lett middag litt tidlig på kvelden.

Søndag / Løpsdagen

Så er dagen kommet. En viss spenning og nervøsitet preger frokosten. Det gjelder å spise på riktig tidspunkt før løpet, ikke for tidlig, ikke for sent. Det gjelder å spise de tingene en selv er vant med og fortrolig med, og det gjelder å ikke spise for mye. Etter frokost er det bare de aller siste forberedelsene som gjenstår før turen går til startområdet. Her møter man en vrimmel av mennesker, flere tusener som alle er på leting etter sin plass i feltet; de beste først naturligvis.

Ofte er det slik at med bare minutter igjen til startskuddet går, forsvinner mye av nervøsiteten, man går inn i bobla si, lukker verden ute, oppmerksomheten går innover i en selv, de rundt en blir en ansiktsløs masse, nå er det en selv det skal handle om. Det skal disponeres, ikke åpne for hardt (noe som svært mange som regel gjør).

Starten på slike løp er alltid hektisk. Mange blir stresset av at det går for sakte i starten, og de bruker masse energi på å sikk-sakke seg forbi andre løpere. Resultatet er at man kommer seg lengere fram i feltet, men det koster! Og det koster som regel mer enn det smaker. Vi har alle gjort det, både en og flere ganger (skal vi aldri lære?). Forklaringen på dette «fenomenet» er enkel; etter å ha trent i måneder, forberedt seg skikkelig, lagt mye i det, er vi full av et eller annet som i all hovedsak ligger mellom ørene, og det MÅ ut.

Etter hvert roer tingene seg mer, man finner rytmen og farten, og håper det skal holde helt inn. Og det gjør det for noen, men slett ikke alle. På maratondistansen sier man gjerne at det står en «vegg» på 30 kilometer, eller at man «får det» etter ca 30 kilometer. Og det kan mange skrive under på; de siste 12 km kan være tunge som bly. Det kan være fristende å gi seg når veggen står der, og man føler seg tom som et eggeskall, men en opsjon er også å bite tennene sammen og «stå i det» helt inn. Maraton er hardt!

Når det gjelder 10 km er det flere som sier at de «bare» springer 10 km. Ikke bare irriterer det meg, det er også grenseløst urettferdig overfor de som løper denne ditatansen å si «bare» om 10 km. Distansen er en «full gass» greie, og slett ikke bare bare, snarere tvert imot. Bare prøv selv!

Så var det over

Begge kom i mål, begge fikk sin velfortjente medalje etter sitt første løp i Utlandet. Begge likte traseen og publikum/stemningen langs løypa. Den ene var nok mer fornøyd enn den andre, men sånn er det. Vi sier ofte at «alle løp lever sitt eget liv», og det har med mange ting å gjøre, blant annet dagsformen. Uansett resultat er det viktig å ta lærdom av de erfaringene man gjorde denne dagen. Erfaring er alltid nyttig å ha med seg, og nå ses det framover mot neste løp. Og det skal trenes, men ikke før den viktige restitusjonsperioden er lagt bak, den perioden der kroppen skal gis muligheten til å ta til seg ny trening. En kropp krever tid til slikt enten du er 20 eller 70, og kroppen er svært skadeutsatt etter harde fysiske anstrengelser. Ting Tar Tid.

Uansett; gjort er gjort og løpt er løpt, det kommer alltid nye løp. Heldigvis 😊