Tiden som kom. Innlegg 3 (av 3) om vårt forhold til TIDEN

 

Tiden som kom – Del 3 av 3

Sammen med henne jeg deler livet, med flyttet vi til Frankrike for noen år siden. Der bodde vi i et hus som opprinnelig ble bygd på 1600-tallet. Foran oss lå et år uten timeplan, bare masse tid til rådighet, tid som skulle komme dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned.

              Vi brukte tid på å komme oss dit. Planen var ikke å komme fram så fort som mulig, snarere tvert imot. Det var ingen som ventet på oss dit vi skulle. Vi hadde ikke hastverk, vi hadde jo et helt år foran oss.

              Kjøreturen dit i vår noe tilårskomne Toyota, var en del av det året, nærmere bestemt ca tre uker der vi besøkte barn, barnebarn, venner og bekjente underveis. Spenningen steg dag for dag; hva skulle det kommende året bringe?

I ettertid ser vi at vi planla lite. Forpliktelsene var få, og tiden lå foran oss. Frokostene var lange og inneholdt hver morgen ferske baguetter fra et av de lokale bakeriene borti gata. Det å gå til bakeriet var en opplevelse i seg selv. Det var som regel en liten kø foran disken, og det som slo meg var hvor lite travelt de hadde det, de som stod i denne køen. De snakket med hverandre, de kjente tydeligvis flere i køen og hun bak disken tok seg god tid med alle kundene. Husker at jeg tenkte med meg selv; du verden så unorsk dette er! Tenk at de tar seg så god tid i denne køen der de står hver morgen, det må jo i hvert fall være noen hjemme hos de som venter på brødet!?

Det var veldig til ettertanke og lærerikt å stå i disse køene. Det samme var tilfellet på det lokale supermarkedet. Folk stod jo ofte i kø der også, men det skjedde det samme der som på bakeriet. Folk skravlet i veg med hverandre eller med han eller hun som satt i kassa.

              Det gikk etter hvert opp for oss at «slik er det her», og det var en ordentlig aha-opplevelse, det kan jeg si med handa på hjertet. Jeg følte meg nesten litt skamfull der jeg stod og håpet at køen foran med skulle ta slutt så fort som mulig.

 Frokostene våre var som nevnt lange, men heller ikke de varte evig. Vi hadde daglige ting vi skulle gjøre begge to. Men en vesentlig forskjell her sammenlignet med hjemme, var at det ikke spilte noen rolle om vi kom i gang kl 9 eller kl 10. Det hadde ingen hast, vi hadde tross alt mange måneder for oss. Og sånn gikk dagene. Lunchen ble ofte spist ute i hagen. Mange dager var solfylte, og trærne i hagen ga fin skygge. Lunchen ble ofte lang den også 😊.

 1 år var gått etter hvert, og vi gledet oss til å komme hjem til venner og familie. Vi bestemte oss allikevel for at også hjemturen skulle bli en del av opplevelsen. Vi tok oss god tid, besøkte flere idylliske steder og småbyer på vegen. Ved at vi tok oss god tid husker vi allikevel godt disse stedene flere år etterpå.

              Å kjøre Norge på langs nordover var en fin opplevelse; de store fine gårdene i sør, Lillehammer der Norge arrangerte OL i 1994, det ikoniske Stiklestad som om fem år skal feire 1000-årsjubileet til minne om Olav den Hellige og kristningen av Norge. Alt dette hadde gått oss «hus forbi» dersom vi hadde hatt som mål å komme fortest mulig fram.

Da jeg begynte i arbeidslivet var noe av det første som skjedde i effektiviseringens navn, innføringen av en EDB-maskin som het «Worksaver» (arbeidsbesparer). I årene som fulgte var IT-utviklingen formidabel og effektiviseringen nådde hittil ukjente høyder. Denne utviklingen har funnet sted i de alle fleste bransjer og yrker. Effektiviseringen har nådd stadig nye høyder.

              Spørsmålet mitt er om vi i kjølvannet av denne utviklingen har fått bedre tid? Har effektiviseringen gjort oss mer avslappet og lykkelig? Har hverdagen din og min blitt positivt påvirket av økt effektivitet? Jeg vet ikke hva som er svaret i ditt tilfelle, men jeg kan i mitt eget tilfelle si at jeg er veldig i tvil. Jeg har mer følelse av det er blitt  «tar-du-den-så-tar-du-den» som bonden sa til hesten sin da han stablet melsekker på hestens rygg. Til slutt segnet den sammen ute av stand til å røre seg.

 Hva kan vi gjøre selv? I gammel tid, før medisiner som penicillin, vaksiner og beroligende og smertestillende tabletter var tilgjengelig for alle, måtte den enkelte beskytte seg selv så godt han eller hun kunne. Nå, i den nye tid, gjelder det fortsatt! Vi må beskytte oss selv mot alt og alle som vi lar «stjele» tiden vår. Vi må hjelpe oss selv, og det er fullt mulig å gjøre det. Ivo Vatnar Eikje har gått opp løypa. Det er bare å finne din veg ut, fra tidstyvene, fra alle som ikke bryr seg om deg og ditt beste, men som ser på deg og meg som nyttige for dem, og som ser hvor lett hvor vi lar oss lede dit de vil ha oss!