Hva kan du gjøre for å unngå skader og overbelastning?

Å komme tilbake etter skade må ses å være ganske vanlig innenfor alle idrettsgrener, kanskje med unntak av sjakk og et par andre. I fotball, løping, ishockey og mange andre idretter, er skader en del av virkeligheten. Fotballspillere er spesielt utsatte; knallharde taklinger, mange kamper og stor innsats sliter hardt på kroppene. Mange blir skadet, men de kommer tilbake etter en tid.

 Slik er det også med løpingen. Som jeg skrev i et tidligere innlegg, kan fremgang være en av de største utfordringene, også for løpere. Fremgang gir mestringsfølelse, glede og motivasjon. Da er det både lett og fristende og gi (enda mer) gass. Det gjør de fleste av oss, og skadene kommer etter hvert. Allikevel virker det som om det er noen som aldri blir skadet. Hva er det de (få) gjør som vi andre ikke gjør?

 Det er ikke tvil om at det er mulig å holde seg skadefri! Men det stiller store krav til tålmodighet, innsikt og forståelse, ja man må rett og slett forstå hva som skjer når kroppen utsettes for den belastningen som løping er. Hvert løpesteg er et støt mot Moder Jord, gjerne representert ved hard og jevn asfalt. Resultat: ensidig belastning! På idrettsbanen er det venstresvinger på ca 100 meter for hver 100-meter du løper rett fram. Resultat: ensidig belastning! Det sier seg nesten selv at vi (løpere) ikke kan unngå å bli skadet dersom vi trener så ensidig hver gang vi trener!

Hva er det så vi kan og bør gjøre for å forebygge skader? Stikkordet er selvfølgelig variasjon, og det skjønner alle, men gjør vi det? Blant de mange jeg kjenner innenfor løpemiljøet, er det et mindretall som i praksis trener så variert at det gjør en forskjell. Og da snakker jeg om de som trener variert før de blir skadet, ikke de som begynner med alternativ trening etter at de er blitt skadet.

I Tromsø Løpeklubb har vi en trener som heter Eirik Haugsnes. Han er selv en dedikert løper, han er også en dyktig løper, både på flat mark og i terrenget. Hver uke lager han felles treningsprogram for medlemmene i klubben, og uten unntak er det hver uke lagt inn alternativ og variert trening i programmet, nettopp med den hensikt å forebygge skader. Eirik er utdannet og praktiserende fysioterapeut. Han har derfor et teoretisk grunnlag og en faglig forståelse av hvor viktig det er å trene allsidig og variert.

Den enkelte må altså spørre seg selv; Hva er det jeg holder på med? Er treningen min bærekraftig over tid? Og hvilken betydning har alder? I 20-årene var jeg udødelig. Ingenting bet på meg. 50 år senere er mye forandret. Problemet er at forandringen i hodet ikke har holdt følge med forandringen i kroppen. I hodet er jeg (og hva med deg?) fortsatt «ung og lovende» (ja, særlig 😊), men det er bare i hodet. Fra halsen og ned er forfallet/nedbrytningen kommet langt. Det betyr allikevel ikke at toget er gått og stasjonen langt ned, neida, det er fortsatt mye igjen, men det må forvaltes med innsikt og klokskap. Eller som Jon-Geir brukes å si; jo eldre vi blir, jo smartere må vi trene.

Framover

Vel, vel. Da er det altså selvransakelsens tid som er kommet. Det nytter ikke å bare gi mer gass og håpe det holder helt inn. For det gjør det neppe. Det nytter ikke å juble over lyset i tunellen dersom det viste seg at det var toget som kom.

Jeg elsker løpingen. Den er en stor del av mitt liv. Og den er en del av min identitet. Skadeomfanget som kom for to år siden, er kraftig redusert. Jeg er «på hesten igjen» som det heter, men det må holdes stramt i tøylene. Fremgangen i år har ikke vært spesielt stor, men litt er bedre enn ingenting, det er viktig å ha med seg. Mellom Barcelona Halvmaraton i februar i år og Drammen Halvmaraton om en liten uke, er det ca 7 måneder. Etter løpet i Drammen vil jeg ha fått svar på mange spørsmål. Disponerte jeg rett? Kom jeg helskinnet i mål? Ble det en fin løpsopplevelse?

En ting er i hvert fall sikkert; etter endt løp er det øl og burger ca 250 meter fra målstreken sammen med løpevenner fra fjern og nær. Kanskje er du en av dem?

                                                                    Bilde: Så lenge det er liv er det håp



Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Og livet går sin gang

Bilde
                                              Livet som løper etter den store nedturen   Mange ting her i livet kommer gradvis; sykdom, tørke, sult, sammenbrudd og mange andre ting. Et unntak er lyset; når lyset går, går det brått. Mitt sammenbrudd kom gradvis. Det hadde sammenheng med at jeg ønsket å presse kroppen til det ytterste for å nå et bestemt mål. Symptomene på at et sammenbrudd var i emning, kom etter en tid med hard trening. En kjede er ikke sterkere enn det svakeste leddet, det vet alle. Og når flere ledd begynner å knirke, er det kroppens måte å si fra på. Stoppet jeg opp? Nei, jeg gjorde ikke det. I begynnelsen var problemene med hamstring og kne ikke større enn at det fint lot seg gjøre å fortsette treningen. Slik gikk det i noen måneder. Helt til det ikke gikk lenger. Og når det først ikke gikk lenger, ble det bråstopp. End of story. Gate closed....
Les mer

Vegen mot sub 3 timer på maraton er avsluttet - Siste innlegg

Rekorden som aldri ble satt – Strikken som ikke holdt – Siste innlegg Vegen mot sub 3 timer fikk en brå slutt. Etter å ha slitt med diverse skadeplager siden august 2024, er prosjektet avsluttet. En udiskutabel forutsetning for å prestere på (relativt) høyt nivå, er at kroppen fungerer, og at den tåler belastningen den utsettes for. Min kropp har nå sagt ifra klart og tydelig, at  den ikke er i stand til det lenger.               I mange år har den tålt belastningen, og det har vært en fin reise. «Vegen mot sub 3 timer på maraton for en gæmlis på 70» skulle være den siste, prikken over i-en så å si. Fire mennesker har tidligere klart nettopp det, mitt mål var å bli den femte. Kun mine aller nærmeste har visst at det egentlige målet ikke bare var å løpe en maraton under 3 timer, men også å sette ny verdensrekord i min (nye) aldersklasse 70-74 år. Den gamle rekorden er ikke så gammel. I skrivende stund er den 2.54,19...
Les mer

Boktips 4: Prinsesse Kristina (av Mia Søreide)

Bilde
  Dette er historien om en norsk prinsesse som mottok et frieri fra en spansk prins. Langs den berømte pilegrimsvegen «El Camino» til Santiago de Compostela er det ikke mange spor som fører til Norge. Historien om Prinsesse Kristina er et unntak.   Vinteren 1256 kom det et lite følge sjøvegen fra Spania til Norge. Følget inneholdt utsendinger fra Kong Alfonso i Spania, og de hadde med seg et frieri fra den spanske kongen som ønsket at prinsessen skulle gifte seg med hans bror Don Felipe. Prinsessens far, Kong Håkon Håkonsson, var svært opptatt av å styrke de diplomatiske båndene mellom landene. Av den grunn var han positiv til frieriet, men han overlot til datteren å avgjøre saken selv.               Etter å ha tenkt seg om lenge og vel besluttet hun å akseptere frieriet. Som vilkår ble satt at prinsessen selv fikk avgjøre hvem av kongens brødre hun ville gifte seg med.   Sommeren 1257 forlot prinsesse...
Les mer