TIDEN - (Del 2 av 3) En bloggserie om vårt forhold til Tiden

 

Er tiden bare noe som går, eller er det også noe som kommer? 

Et spørsmål som er like praktisk som filosofisk 

Tiden – Del 2 av 3 

Å ha et bevisst, klart og godt forhold til tid, er veldig norsk. Når vi begynner i barneskolen har vi allerede fått vår første klokke, og vi er blitt forklart av de voksne at skolen begynner klokken 0800 for eksempel, eller kl 0830. Den begynner ikke et kvarter eller en time tidligere, eller senere, neida den begynner kl 0800 sharp! Og som ikke det er nok; en skoletime varer i 45 minutter avløst av et friminutt på 15 minutter! Ferdig snakka, sånn er det og det forholder vi oss til. Vi er altså rundt 6 år gammel da klokke- og tidsregimet begynner. Dersom vi i tillegg har gått i barnehage, har det hele startet flere år tidligere!

Tiden er så gjennomregulert i vårt samfunn at det blir en selvfølgelighet vi ikke stiller spørsmål ved, «det bare er sånn» som det heter. Vi har lært oss å ta den for gitt. Og sånn fortsetter det gjennom hele barneskolen, på ungdomsskolen og etter hvert også på videregående skole. Når vi til slutt kommer ut av skolen, og inn i arbeidslivet, er det bevisste forhold til klokkeslett og tiden godt forankret i oss. Og godt er det, for i arbeidslivet er det ikke mye annerledes. Det er i hvert fall ikke mindre krav til tid og frister, snarere tvert imot.

Og sånn må det kanskje være i et sivilisert, strukturert og gjennomregulert samfunn? Vi er avhengig av å planlegge, både hjemme, på skolen, og på jobb. Dersom vi skal komme utenom, må vi gjøre betydelige grep i vår egen tilværelse, i våre egne liv. Noen få gjør det! Noen få flytter for eksempel til «et sted der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Noen få gjør det i troen og håpet om at klokka kan legges bort og at det som må gjøres blir gjort fullstendig uavhengig av om klokka er 9 på morgenen eller 15 på ettermiddagen. Rekkefølgen på gjøremålene er kanskje ikke så viktige de heller, det viktigste er at tingene blir gjort. NRK har en dokumentar som heter «Tid til å leve» om en familie på 4 som flytter fra byen og til en utpost i Nord-Norge der de bor i 1 år med tid til både hverandre og til hverdagen.  

«Man må tute med de ulvene man er sammen med» heter det, eller i hvert fall noe lignende. Å tilpasse seg i det samfunnet man lever i, gjør livet lettere. Det har mange erfart. Allikevel finnes det rom og muligheter til individuelle tilpasninger og forandringer. Det er mitt (subjektive) inntrykk at stadig flere gjør endringer i hverdagen sin, store og små skritt i en annen retning enn «mainstreamen» drar oss. Det skal litt til å bryte med det vante og kjente, det de andre, og som du kanskje kjenner, gjør. Du må ta sjansen på å skille deg ut, avvike fra den såkalte normalen. Risikoen ved det er kanskje mindre enn man tror; de som tør ta steget blir ofte sett opp til. De representer en form for mot og evne til å realisere noe en selv gjerne skulle ha gjort. De blir forbilder.

Ivo Vatnar

En dame jeg har fulgt litt med en stund er Ivo Vatnar. Hun har gjort noen grep med livet sitt som er interessant. Det ene er at smarttelefonen hennes er erstattet av en enklere variant, telefon som (bare) kan brukes til å ringe med og å sende meldinger. Noe av hennes beveggrunn for å legge bort «smartingen» var det enkle faktum at hun opplevde at den tok styringen på tiden hennes, og dermed livet hennes. Det andre hun har gjort er å utsette seg for prøvelser de færreste vil kunne tenke seg å gjøre. For eksempel haiket hun seg fra nord til sør (Nordkapp – Lindesnes) uten penger og uten betalingskort. Hun var 100% avhengig av folks godvilje og hjelpsomhet for å komme seg fra A til Å. Hun klarte det, og hun er mange erfaringer rikere. Og hun er blitt veldig populær. Hun kommuniserer med omverdenen med ipad’n sin og FB. På kort tid har hun fått flere tusen mennesker som «følger» henne og hun mottar en hel haug med positive kommentarer, oppmuntringer og applaus.

              Hvorfor gjør hun det? Det hun gjør både med telefonen sin og med livet ellers, bryter med normalen i stor grad. Og folk hyller det! Hvorfor gjør de det? Det må jo nesten være fordi det hun gjør oppfattes som forbilledlig på mange måter. Det er det gamle «Stopp verden, jeg vil av» som man sa på seksti og syttitallet som en demonstrasjon mot «The Establishment». Ivo vil av. Det vil jeg også. Jeg ønsker å ta tilbake tiden min, den tiden som jeg har latt «smartingen» ta fra meg. Det skal skje i år, det vet jeg.      

                                                                                                                tbc

Tiden Del 3 kommer søndag