Livet

                                              Livet som løper etter den store nedturen   Mange ting her i livet kommer gradvis; sykdom, tørke, sult, sammenbrudd og mange andre ting. Et unntak er lyset; når lyset går, går det brått. Mitt sammenbrudd kom gradvis. Det hadde sammenheng med at jeg ønsket å presse kroppen til det ytterste for å nå et bestemt mål. Symptomene på at et sammenbrudd var i emning, kom etter en tid med hard trening. En kjede er ikke sterkere enn det svakeste leddet, det vet alle. Og når flere ledd begynner å knirke, er det kroppens måte å si fra på. Stoppet jeg opp? Nei, jeg gjorde ikke det. I begynnelsen var problemene med hamstring og kne ikke større enn at det fint lot seg gjøre å fortsette treningen. Slik gikk det i noen måneder. Helt til det ikke gikk lenger. Og når det først ikke gikk lenger, ble det bråstopp. End of story. Gate closed....

  Dette er historien om en norsk prinsesse som mottok et frieri fra en spansk prins. Langs den berømte pilegrimsvegen «El Camino» til Santiago de Compostela er det ikke mange spor som fører til Norge. Historien om Prinsesse Kristina er et unntak.   Vinteren 1256 kom det et lite følge sjøvegen fra Spania til Norge. Følget inneholdt utsendinger fra Kong Alfonso i Spania, og de hadde med seg et frieri fra den spanske kongen som ønsket at prinsessen skulle gifte seg med hans bror Don Felipe. Prinsessens far, Kong Håkon Håkonsson, var svært opptatt av å styrke de diplomatiske båndene mellom landene. Av den grunn var han positiv til frieriet, men han overlot til datteren å avgjøre saken selv.               Etter å ha tenkt seg om lenge og vel besluttet hun å akseptere frieriet. Som vilkår ble satt at prinsessen selv fikk avgjøre hvem av kongens brødre hun ville gifte seg med.   Sommeren 1257 forlot prinsesse...

  Denne boken kom ut i 2015, og mange ble grepet av den spesielle fortellingen fra mannen som tok kone og tre barn med seg for et halvt års opphold i løpebyen Iten i Kenya, ca 2400 meter over havet der «alle» er der kun for èn ting; nemlig å løpe!   Forfatteren var en talentfull løper som svært ung gutt, og i 12-årsalderen satt han skolerekord på 800 meter på bane. Han vant i tillegg flere andre løp i miljøet der han bodde, og han ble raskt tatt opp i løpeklubben der.               Han ble i løpeklubben i seks år. Da dabbet det av. Som student ble det mange andre interesser og fristelser som for han ikke var forenlig med satsingen som løper. I løpet av noen få år er han blitt trebarnsfar og han slår seg til ro og tenker at løpingen får vente.               Men så; da han er kommet midt i 30-årene skjer det noe. Han deltar på et løp og blir eno...

  «Born to run» ble en bestselger både i Norge og internasjonalt da den kom ut i 2012. Den traff noe, og noen, midt i hjertet. Da boken kom ut var løping veldig populært, da som nå, og forfatteren klarer å trenge dypt inn i løpingens «hemmelighet» og egenart.  I boken kommer forfatteren tett inn på flere sider ved løpingen; løpesko, skotyper, skoprodusentenes rolle og betydning, løping som «a way of living» og løping som en forutsetning i kampen for å overleve.   Hvorfor løper vi? Hvorfor løper du? Filosofen Arne Næss ble en gang spurt «Hvorfor klatrer du? Han svarte «Hvorfor sluttet du?» Det samme spørsmålet kan stilles til mange; hvorfor sluttet du å løpe?               Som barn løper vi nesten hele tiden. Vi løper så fort vi kan, og så mye vi kan, på tross av foreldrenes «pass deg så du ikke faller», «du må ikke løpe så fort» osv. Den ene formaningen etter den andre. Til slutt løper vi ikke mer i noen...

  «Løperens hjerte» er historien om en mann som i ung alder viser svært gode egenskaper innenfor løping. Allerede som 10-åring løper han sitt første milløp og som 12-åring løper han sin andre konkurranse. Siden går det slag i slag og i løpet av tenårene kvalifiserer han seg til ulike mesterskap, både på nasjonalt og internasjonalt nivå.               Han presterer på høyt nivå, blir trent av profesjonelle trenere, og kommer med i et miljø der det satses svært seriøst. Men det skal ikke gå lenge før Markus stiller spørsmålstegn ved det han holder på med. Han liker å løpe, men han føler seg utilpass når det skal konkurreres. Han konkluderer etter hvert med at dette ikke er noe for han, konkurransene han er med på blir aldri gode opplevelser for den unge mannen. Toppen på løpekarrieren er at han kvalifiserer seg til EM for juniorer i Østerrike med 10 ukers høydetrening 2000 meter over havet i forkant. Det er der han be...

  Tiden som kom – Del 3 av 3 Sammen med henne jeg deler livet, med flyttet vi til Frankrike for noen år siden. Der bodde vi i et hus som opprinnelig ble bygd på 1600-tallet. Foran oss lå et år uten timeplan, bare masse tid til rådighet, tid som skulle komme dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned.               Vi brukte tid på å komme oss dit. Planen var ikke å komme fram så fort som mulig, snarere tvert imot. Det var ingen som ventet på oss dit vi skulle. Vi hadde ikke hastverk, vi hadde jo et helt år foran oss.               Kjøreturen dit i vår noe tilårskomne Toyota, var en del av det året, nærmere bestemt ca tre uker der vi besøkte barn, barnebarn, venner og bekjente underveis. Spenningen steg dag for dag; hva skulle det kommende året bringe? I ettertid ser vi at vi planla lite. Forpliktelsene var få, og tiden lå foran oss. Frokoste...

  Er tiden bare noe som går, eller er det også noe som kommer?   Et spørsmål som er like praktisk som filosofisk  Tiden – Del 2 av 3  Å ha et bevisst, klart og godt forhold til tid, er veldig norsk. Når vi begynner i barneskolen har vi allerede fått vår første klokke, og vi er blitt forklart av de voksne at skolen begynner klokken 0800 for eksempel, eller kl 0830. Den begynner ikke et kvarter eller en time tidligere, eller senere, neida den begynner kl 0800 sharp! Og som ikke det er nok; en skoletime varer i 45 minutter avløst av et friminutt på 15 minutter! Ferdig snakka, sånn er det og det forholder vi oss til. Vi er altså rundt 6 år gammel da klokke- og tidsregimet begynner. Dersom vi i tillegg har gått i barnehage, har det hele startet flere år tidligere! Tiden er så gjennomregulert i vårt samfunn at det blir en selvfølgelighet vi ikke stiller spørsmål ved, «det bare er sånn» som det heter. Vi har lært oss å ta den for gitt. Og sånn fortsetter det gjennom hel...