Og livet går sin gang

 

Et liv i bevegelse – bevegelse gir meg glede og energi

Som barn var bevegelse naturlig. Lek i skolegården, klatre i skogholtet hjemme eller hjelpe far med vedhogst. Bevegelse ga mening for en ung gutt, sammen med kompiser, sykle til bading eller gå til den tidens høydepunkt, intervalltrening på bane eller spretten skigange som forberedelse til en ny skisesong. Jeg var aktiv idrettsgutt med løping og ski, og verden og livet var for meg på topp, god fysisk form og i mental balanse.

 

Livet raste av gårde, med studier, familie og jobb. Bevegelse ble mindre i fokus og ikke like naturlig lenger. Livet, men aller mest jobb og karriere spiste opp overskudd, tid og energi. Mange år senere ble det tydelig for meg; gleden ved livet, ved bevegelse, kanskje ved trening, var borte. Når jeg ser tilbake på situasjon er det enkelt å erkjenne. Jeg skulle ha bremset tidligere og byttet ut alle tidstyvene med mer bevegelse og aktiviteter jeg ønsket å gjøre.

 

Savnet etter bevegelse, trening og ikke minst løping ble igjen vekket. Over noen måneder, inspirert av en løper, og at jeg igjen hadde fått mer tid, og barna var voksne og midt i studier - da snudde det. Bevegelse ble igjen en drivkraft, tid i skog og mark økte, lange fjellturer med tung sekk skapte igjen glede og motivasjon. Men, den største endringen og effekten nå var min mentale balanse. Jeg ble mer fri, færre mørke tanker, ny positivitet påvirket meg, jobben fungerte bedre, treningen ble systematisert og ga resultater. Gleden og balansen var tilbake – trodde jeg.

 

Nødbrems i livet – ja slik føltes det å være igjennom tre kreftdiagnoser i løpet av ett og et halvt år. Stråledoser og cellegift, vel, det var dager hvor tankene streifet innom Monty Pythons mening med livet - koblingen her var nok at skråblikk eller humor kan ha en effekt i vanskelige situasjoner. 

 

Under rehabiliteringen starten den store endringen – kunne jeg bruke situasjonen til å skape balanse i livet, skape glede, få energi, gjennom bevegelse av kroppen?

Jeg startet å gå, 5-10 minutter den første uken etter endt kreftbehandling. Effekten var stolthet og mestringsfølelse. Det utrolige var erfaringer med å bare komme ut i frisk luft, kjenne at kroppen responderte, vind i ansiktet og kjenne lukten i skogen, noe økt puls ved å gå opp en bakke, kanskje 2-3 løpesteg - bare for å prøve. 

 

Gleden var delvis tilbake. Men jeg var ikke i balanse, og i hvert fall ikke mentalt. Alvorlig sykdom setter spor, jeg var redd for tilbakefall og det kognitive ble satt på prøve i tillegg til perioder med svært lav energi og selvfølelse. Jeg søkte hjelp – dette viste seg å være et supert tiltak. 

 

Gradvis ble forsiktig bevegelse erstattet av lett trening, turer i høyfjellet, og jeg kunne igjen hjelpe barn og barnebarn med forskjellige gjøremål - være til stede og hjelpe. Helt utrolig hvordan helt vanlige gjøremål kan skape mestringsfølelse, glede og motivasjon. 

Som person trives jeg best når tid og gjøremål er planlagt om det gjelder familie, jobb, sosialt eller trening. Lett trening ble til med systematisk løpetrening i tillegg til løpsspesifikk styrketrening. Gleden var tilbake, et nytt overskudd kunne merkes, jeg merket en positiv flyt. Balansen i livet nærmet seg den fysiologiske og mentale balansen som jeg vil at kroppen min og hodet mitt skal ha - kunne jeg virkelig igjen føle velbehag i hverdagen og i livet?

 

Hvor er jeg nå?

Når alle rundt meg har det bra, at jeg har det bra med meg selv, at kroppen fungerer, at løpetreningen har blitt et høydepunkt i hverdagen, at jobben er inspirerende og gir energi, at min mentale helse har kommet i balanse, at jeg kjenner meg sterk og skaper flyt av endorfiner mange ganger og dagen – ja, gleden og energien er igjen tilbake.

Takk til mine nærmeste, takk til helsevesenet, takk til bevegelse og løpetreningen, og takk til livet, gleden og energien.  

Bilde: Terje i mål på New York Maraton