Hvem skal nå ta over stafettpinnen?

 Hvem skal nå ta over stafettpinnen? 

Tidligere sjef for NRK, Einar Førde, sa en gang at «norske kyrkjegardar er fulle av uerstattelege folk». Han hadde nok rett i det, men det er noen ganger at mennesker forlater oss altfor tidlig i kraft av det de betydde for oss alle. Per Fugelli, Thomas Hylland Eriksen, Ola Paus og mange flere hadde både et perspektiv og en stemme som var viktig for mange mennesker. Ingen er selvsagt uerstattelig, men noen få har en viktig rolle i samfunnet som talspersoner.  

 

Per Fugelli hadde så mye han ville si oss. Blant annet var han veldig opptatt at vi skulle være fornøyde med oss selv som uperfekte mennesker. Han skrev en gang at på alle gravstøtter burde det stå «han/henne gjorde så godt han/hun kunne». Han protesterte også mot at vi skulle leve opp til alle mulige forbilder og streve mot det perfekte. «Gi heller litt mer fan» sa han. Godt nok er godt nok, streben etter det perfekte må ikke bli det godes fiende. 

 

Thomas Hylland Eriksen var veldig opptatt av de endringene som finner sted globalt og nasjonalt, og de konsekvenser disse endringene får for den enkelte av oss. Spesielt var han opptatt av den sosiale og teknologiske globalisering og konsekvensene av disse for oss alle. Videre var han en internasjonalt kjent forsker. Han utga 60 bøker, i hovedsak fagbøker og sakprosa, samt to romaner. Han var også opptatt av å skape forståelse for forskjellige menneskelige kulturer og levevis, både gjennom tider og geografisk.  


Ola Paus var ikke den som favnet om alle, men de som tilhørte hans fan-skare, elsket han. Jeg var en av dem. De gode tekstene, både samfunnskritiske og samtidig omfavnende, spesielt ovenfor de som falt litt utenfor A4-rammen. Ikke hadde han en A4-stemme heller; rusten og hes, men samtidig svært spesiell. Borte han også nå.  

 

Felles for disse tre var at de hadde stemmer som ble lyttet til av mange. De hadde noe de ønsket å si oss, noe som ga oss mening og verdi, noe å ta med seg videre på livets landeveg. 

 

Hvem skal nå ta over stafettpinnen?  

 

Kommentarer

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Vegen mot sub 3 timer på maraton er avsluttet - Siste innlegg

Rekorden som aldri ble satt – Strikken som ikke holdt – Siste innlegg Vegen mot sub 3 timer fikk en brå slutt. Etter å ha slitt med diverse skadeplager siden august 2024, er prosjektet avsluttet. En udiskutabel forutsetning for å prestere på (relativt) høyt nivå, er at kroppen fungerer, og at den tåler belastningen den utsettes for. Min kropp har nå sagt ifra klart og tydelig, at  den ikke er i stand til det lenger.               I mange år har den tålt belastningen, og det har vært en fin reise. «Vegen mot sub 3 timer på maraton for en gæmlis på 70» skulle være den siste, prikken over i-en så å si. Fire mennesker har tidligere klart nettopp det, mitt mål var å bli den femte. Kun mine aller nærmeste har visst at det egentlige målet ikke bare var å løpe en maraton under 3 timer, men også å sette ny verdensrekord i min (nye) aldersklasse 70-74 år. Den gamle rekorden er ikke så gammel. I skrivende stund er den 2.54,19...
Les mer

Refleksjoner rundt livet som gikk

Bilde
  «Alle disse dagene som kom og gikk – ikke visste jeg at de var selve livet». En fantastisk setning som med noen få ord kan romme et helt liv, fra fødsel til død. Og hva så, tenker du kanskje? Dagene som er gått er det ikke mye vi kan få gjort noe med, de er jo gått! Ja, de er jo det, men det forhindrer ikke at vi kan stoppe opp, kaste et blikk bakover; på dagene, ukene, månedene og årene, som er gått. Hva er det vi ser? Hva er det vi har holdt på med alle disse årene?               Jeg begynte på den øvelsen mens jeg gikk under åpen himmel på en støvet grusvei i Spania for ca 12-13 år siden, noen få år før jeg fylte 60. Vegen var lang, ca 80 mil, og det tok nesten 50 dager å gå den. Det var med andre ord masse tid til å se bakover! Det var mye fint å se i det lange kjølvannet; forelskelse, barna mine, familie, venner, kollegaer, opplevelser, sorg og glede. Og arbeid! Mye av den tiden og dagene som lå bak, var gått m...
Les mer

Vegen mot sub 3 timer på maraton i 2025 - Innlegg nr 11

Hei, ukene går fort, men det er for min del det eneste som går fort for tiden. Hamstrings (du er sannsynligvis ganske lei av å høre om hamstrings nå) er sammensatte greier, og noe kvikk-fiks er det ikke heller, dessverre. Men nok om det så langt!   Uke 47 – Overall Etter en relativt rolig uke 46, var planen i uke 47 å øke innsatsen noe. Kroppen kjentes bra mandag morgen etter hviledagen på søndag. Motivasjonen var også der den skulle være. Det samme gjentok seg tirsdag og intervallene på Elli(pse) gikk veldig bra. Elli og jeg er blitt gode venner, og hun er et sikkert kort når intervaller skal gjennomføres. Elli er faktisk blitt «redningen» når det gjelder å holde formens sånn noenlunde oppe ved at hun egner seg godt for intervalltrening.                 Onsdag morgen var verken humør eller motivasjonen den samme! Men sånn er det vel for mange av oss; det svinger litt fra dag til dag, alle dagene er ikke li...
Les mer