Etter Drammen Halvmaraton 5.9.2026

 

Tema: Etter Drammen Halvmaraton

Når et løp er over, har alltid den mentale tilstanden forandret seg radikalt. I løpet av de drøye 90 minuttene løpet varer, har noe skjedd under topp-lokket, noe er utløst for ikke si forløst. Endringen er stor og har sannsynligvis sammenheng med den mentale spenningen som alltid bygger seg opp i forkant av et løp. Mange av våre toppidrettsutøvere snakker ofte om «utladingen» som finner sted i etterkant, når det hele er over.

Den mentale spenningen kan ha mange nivåer, og i noens tilfelle kan spenningen forårsake en nervøsitet som kan sidestilles med prestasjonsangst. I disse noe ekstreme tilfellene er utfallet at prestasjonen blir dårligere som følge av den mentale ubalansen.

I andre tilfeller, der prestasjonen er bedre enn forventet, kan den mentale spenningen utløse en flom av sterke emosjonelle følelser som fører til både hulking, tårer og gråt. Følelser må ut, det motsatte er verre, i hvert fall for en selv.

Så var det forholdene da, eller «Været» som de aller fleste snakker om den siste uka før et løp. Det var på forhånd meldt om sol og rundt 20 grader i Drammen på løpsdagen. I fjor var varmen sterk, og mange fikk problemer underveis.  Det er tungt å jobbe og slite i varmen, det gjelder også løping.

Da jeg våknet på løpsdagen skulle det imidlertid vise seg at gradestokken viste et mye lavere temperatur enn de 20 som vi hadde fryktet. I tillegg var det overskyet og nesten ikke vind. Traseen kjenner vi fra før. Den er flat og fin. Det lå med andre ord til rette for gode prestasjoner. Hva så med «unge»  Dahl?

Starten gikk som planlagt med en rolig og kontrollert start. Det vil si, ikke helt som planlagt da det føltes som om det var bly i skoene! Det kjentes så tungt allerede på første km, og jeg kjente det kom både frustrasjon og skuffelse sigende som tåka inn fra fjorden. Åpningsfarten var omtrent som planlagt, og fartsholderen med 1.35-vimpelen dro sakte, men sikkert i fra. Og det skulle han etter planen gjøre de første tre kilometerne. Problemet var at avstanden fortsatte å øke! Jeg klarte rett og slett ikke å holde planlagt fart i mer enn 10 km. Da er det 11 km igjen! Med 6 km igjen gikk lyset, og jeg måtte famle i mitt eget mørke sinn den siste delen av løpet. Klarte å ta meg sammen de siste to km, og på målstreken var tanken helt tom, skåle tom!

Hva lærte jeg?

Det er mye klokt som kan sies og skrives om løp. Det ene er at alle løp lever sitt eget liv, det andre er at gode tider ikke kan bestilles. Hadde kroppen vært en motor eller en maskin, kunne sluttiden vært innstilt på forhånd. Men slik er det ikke. På den positive siden ble løpet en øvelse i å stå i smerten, ikke gi seg før målseilet er passert, stå på til the bitter end. Det gjorde vondt, veldig vondt, men smerten forsvinner ganske fort. Det å gi det en er god for den aktuelle dagen, tror jeg har en mental effekt, for det kommer garantert flere slike løp, og da vet du at du kan stå distansen helt inn.

Vel, vel, dett var dett. Løpet er over og skoa med bly i, er kassert. De holdt i tre år, og det får holde. Nå gjelder det å finne nye sko til neste løp som er Santa Pola Halvmaraton 24.januar 2027.

Bare å trene videre! Alt er mulig, også det umulige, det umulige tar bare litt lengere tid.

Fotograf: Kristine Dahl Steidel

Det ble etter hvert mørkt både inni og utenfor hodet