Vegen mot sub 3 timer på maraton i 2025 - Innlegg 4

Hei, og velkommen til det fjerde innlegget i blogg-serien "Vegen mot sub 3 timer på maraton i 2025". Etter at jeg begynte å skrive på denne serien, har det for å være ærlig gått mest nedover. Min mors begravelse fant sted sist tirsdag, og de siste ukene før hennes bortgang opplevde jeg som svært tunge. Jeg føler at tiden nå er kommet for å løfte hodet igjen, se framover og ha henne med i tankene. 

Uke 40

Planen for uka var, ref. det jeg skrev i det forrige innlegget, å roe ned for å få overskudd og løpeglede tilbake. Men det aller første denne uka var besøket hos naprapat mandags morgen. Jeg var veldig spent, og ikke så rent lite nervøs, foran dette «besøket». Resultatet, dersom man kan kalle det for det, i det første møtet med naprapat Susanne Helland var veldig oppløftende. Hun gjorde grundige undesøkelser av og på den magre kroppen min; både muskler, skjelett, bekken og andre utsatte områder. OG; hun tente håp og tro på at dette vil rette seg, og hun hadde ikke tro på at det handler om «Løpekne».

Det neste den samme mandagen var møtet med Coachen min Eirik Haugsnes. Vi la en plan for uka der de to viktigste tingene var å få overskuddet tilbake, både fysisk og mentalt, (ved rett og slett å trene mindre og hvile mer) samt å komme i gang med tiltak for gradvis å redusere smerten over venstre kne der problemet sannsynligvis er en «irritert» sene eller muskel, det siste i samarbeid med naprapaten.    

Treningen gjennom uka har vært en blanding av litt løping ute, litt inne på mølle, litt på ellipse, litt på romaskin og spesifikke øvelser for mobilitet, kjerne, hamstrings og noe generell styrketrening for hele kroppen, spesielt for magemusklene. Under et sykehusopphold for noen år siden spurte overlegen meg idet skulle skrives ut om jeg visste hva som var de viktigste musklene for en maratonløper? Hans svar var magemusklene! «Det er de som skal holde deg oppe når det røyner på» var hans påstand.

              «Fredagstrippelen» ble avlyst og erstattet av en kombo av 30 min løping og 1000 m svømming samt restitusjon i varme kulper på Tromsøbadet. Kroppen tok vel imot det varme vannet, både utendørs og innendørs, rene skjære velvære for en sliten og lettere frustrert løperkropp.

              Naprapaten inngikk også i programmet fredagen. Om jeg var fornøyd sist ble jeg enda mer fornøyd denne gangen hos Susanne Helland. Kroppen ble «scannet» på nytt med erfarne øyne, nåler ble satt i muskelen/senen over kneet som har verket i snart seks uker, og småbrutale grep ble foretatt i området nakke og rygg. «Vondt skal vondt fordrive» hørte jeg allerede som liten gutt. Det gjelder tydeligvis fortsatt. Men aller viktigst; smerten over kneet avtok gradvis gjennom dagen, og DET ga selvsagt også et løft i humøret. Så gjenstår å se om den positive utviklingen fortsetter.

              Langturen lørdag ble ikke den bekreftelsen jeg hadde håpet på. Pulsverdiene var omtrent like dårlige som forrige lørdag. For å si det rett ut; det var en stor skuffelse, så ærlig må jeg være. Kroppen er rett og slett ikke påskrudd, det er som om den ene sylinderen ikke er med å dra, og da blir det ikke bra! Pokker ta; to (2) uker til løpet, Hytteplanmila og NM på distansen. Nå er gode råd dyre!

              Hamstrings skal angripes tidlig i neste uke. Da er det fysioterapeut Truls Hallen som besøkes. Mer om det i innlegget som kommer om en uke.

Uka under ett

For å si der rett ut; det ble en litt kjedelig uke! Lange dager, lite trening, god tid til å bekymre seg over skader og ondter her og der. Kan kanskje kalle det «sutremodus». Ok, det får så være, i neste uke er det (etter planen) full gass igjen, og håpe at skroget holder sammen helt til målstreken på Hytteplanmila 19.oktober. Fristende å sitere han som sa «Det er lov å snuble, men ikke å bli liggende».

              Målsettingen for uka var å ta seg inn igjen, gi kroppen en pause i en tung tid, og å finne tilbake både humør og løpeglede. Det må sies at pila har pekt oppover denne uka, men riktignok ganske svakt. Man må trøste seg med det positive som tross alt er der!

Hva skjer med psyken når ting ikke går på skinner?

Det spørsmålet kan mange si mye om. Det verste for en idrettsutøver er å bli skadet! Ferdig snakka! Da stopper mye av regelmessigheten i livet opp, den delen av livet som gir deg mye glede, sosialt fellesskap og forutsigbarhet. Når dette blir borte er det mye som blir borte!

Mange, ja svært mange idrettsutøvere, både profesjonelle og amatører, opplever å bli skadet i kortere eller lengre perioder. En ting er selve skaden i seg selv, en helt annen ting er om du blir «alene» med skaden, eller om det er noen som faktisk bryr seg om at du blir borte fra treningene og som tar kontakt med deg, og spør deg om hvordan det går?

I Tromsø Løpeklubb har vi tre grunnleggende verdier som skal legge føringer for adferden vår. Den ene av disse verdiene er å være inkluderende. Min erfaring er at det faktisk er mange som bryr seg når du blir borte fra treningene, og som i tillegg savner deg! De som  hevder at løping er en individuell idrett har mye rett i det, men allikevel er det også slik at «Sammen er vi best». Den som lurer på hva som er vitsen med å melde seg inn i en klubb, vil kunne erfare merverdien av det når det butter imot, når tingene ikke går på skinner.

Har et miljø noe å si for prestasjonene?

Uttrykket «Sammen er vi best» har jeg skrevet om i tidligere innlegg. Det å være en del av et miljø, løpemiljø eller et annet miljø, gjør at du får tilhørighet et sted, et fellesskap der ikke bare løpeinteressen utfolder seg, men du kan bygge relasjoner til andre, noe som når det røyner, og tingene ikke går på skinner, kan komme veldig godt med.

              I tillegg er det å være en del av et miljø også noe som forplikter deg og pusher deg litt når du ikke er topp motivert til å gå ut å trene i regnvær, kulde eller når sofaen frister. På FB-bildet tilknyttet dette innlegget ser du flere som har trent sammen i mange år. Bildet viser gjengen en time eller to etter målgang på Nice Halvmaraton våren 2019. Glade gutter!

Uke 41 – kommende uke

I teorien skal kroppen nå ved inngangen til uke 41 være i bedre shape enn ved utgangen av forrige uke. Målsettingen er å kunne gjennomføre to kvalitetsøkter, altså økter med relativt høy intensitet og relativt høy fart. Dette er økter kroppen må kunne tåle dersom det i det hele tatt skal være et poeng å stille til start på Hytteplanmila om to uker fra i dag. Når det gjelder antall løpte km er planen å løpe ca 80 km. Så gjenstår å se om det blir slik!

              Sorger skal man som kjent ikke ta på forskudd, det heter i hvert fall det, og det er selvsagt mye i det. Men så var det psyken da. Gitt en positiv utvikling i ondter og formkurve, vil humøret automatisk følge etter. Så enkelt er det.

              Men jeg er langt ifra overbevist om at kroppen er noe bedre rustet foran uke 41 enn den var foran uke 40! Den som lever får se.

Du er velkommen til å kommentere innholdet i dette innlegget dersom du har lyst til det.

I det neste innlegget, som kommer søndag 13.oktober, kan du lese om hvordan det gikk i uke 41, samt om planene for den siste uka før NM på 10 km gateløp, Hytteplanmila!