Løping som mentalt kosttilskudd - for Hilde Sjurelv

Intervju med:

Navn: Hilde Sjurelv

Alder: 54

Jobber som: Daglig leder Helsepartner Nord-Norge As

 

«Etter å ha møtt og fått snakke med Grete Waitz ble jeg misjonær for løping»

Hilde kommer fra en familie der turer og friluftsliv var en viktig del av livet. Naturen var nær der hun vokste opp, både fjell og fjære, havet og all slags vær, det vil si «mamma og pappa så ikke i været». Men fritiden inneholdt også aktiviteter av mer kulturell art; hun lærte seg å spille piano i tillegg til å spille i korps.

Så var det idretten da. Som 13-14 åring begynte hun å spille basket. «Jeg var ganske lita i forhold til flere av de andre som spilte basket. Ganske raskt skjønte jeg at det å ha god kondisjon, var et stort fortrinn i denne sporten. Løsningen var enkel; jeg måtte begynne å trene opp kondisjonen min, og løping var perfekt til formålet».

Etter at løping var blitt en del av treningshverdagen, sluttet Hilde aldri å løpe. «Jeg løper fortsatt, og jeg kan ha mange beveggrunner til å løpe. Det kan være for å holde meg i form, det kan være et avbrekk i hverdagen, det kan være for å holde vekten i sjakk, og det kan være når jeg er forbannet. Da løper jeg frustrasjonen ut av kroppen. I tillegg til å løpe liker jeg å gå på ski, og det er også et moment å trene allsidig for å forebygge skader».

I en periode var det å «perse» ganske dominerende i forbindelse med løpingen. Ny personlig rekord fungerte som en veldig sterk motivasjon til å løpe enda fortere. Men det er noen år siden nå, og en fase som er lagt bak.

«Et praktisk aspekt ved løping er at den er lett å ta med seg. Jeg reiser en del i forbindelse med jobben, og løpeskoene er alltid med. Jeg har løpt i mange byer, og løpt meg bort noen ganger. Men fordelen er at ved å løpe rundt i byen blir man bedre kjent der på en enkel og fin måte».

Hilde forteller videre at løpingen for henne i stor grad er en sosial sak. «Jeg løper ofte sammen med venner. Jeg har sjelden noe på øret når jeg løper alene, tankene flyter lettere da».

Det er ikke så lenge siden Hilde giftet seg med sin Frank. Hun kan fortelle at da de møttes, kunngjorde han at det var tre ting hun måtte være klar over: 

1)      Jeg skal aldri gifte meg

2)      Jeg blir aldri med i den rosa båten din

3)      Jeg blir aldri å melde meg på et løp

Kunne han fortelle 😊. Nå er de gift. Han ble med i båten og han har allerede løpt flere ganger med startnummer på brystet.

Misjonær for løping

«Jeg er blitt en misjonær for løping. En person som påvirket meg til å bli nettopp det, en misjonær for løping, var Grete Waitz da hun besøkte Tromsø i 2008 som gjest hos Midnight Sun Marathon. I løpeverdenen var hun jo en «superstar», men det hun snakket om var hvor fint løping er for mennesker; det å komme seg ut i frisk luft, det å mosjonere eller trene, det å bevege seg på den mest naturlige måten som finnes for et menneske. Jeg ble så inspirert av det hun sa ,og der og da bestemte jeg meg; løping er min greie».

Mine første løp

Hilde forteller: «Mitt første løp kommer jeg aldri til å glemme. Venninnen min, Marianne meldte oss begge på noe som het «Jenteløpet». Det var bare en hake ved påmeldingen; i stedet for Trimklassen endte vi opp i Konkurranseklassen. Vel, vel sa vi til hverandre da vi stod på startstreken, helt framme. , det går nok bra skal du se. Vi var som prosjektiler ut av startblokka da startskuddet gikk, og på de første 300 meterne  lå vi helt i tet. Ikke hadde vi varmet opp, og vi løp altfor fort i starten. Den berømte «syra» tok oss begge ganske raskt, og det ble en leksjon i lidelse og anger»

«På et av mine første ½ - maratonløp gjorde jeg også nye erfaringer. Det skulle vise seg at kapasiteten min holdt i 18 km. Det var verre med de 3 siste! Det ble nesten bråstopp ved 18, men jeg skulle i mål koste hva det koste ville. Jeg nærmest marsjerte den siste delen av løpet mens jeg sa til meg selv «røyk og øl i mål, røyk og øl i mål». Etter passering av målstreken fant jeg raskt en sjappe som hadde begge deler» 😊.

Framover

«Sammen med Marianne (hun som meldte oss på i Konkurranseklassen) skal vi løpe halvmaraton i Praha 1.april. Det er 10 år siden jeg løp der første gang, og løpet nå blir det femte. Noe av det fine med løpet er at det går på en lørdag. Da kan vi feire og kose oss lørdagskvelden, det synes jeg vi fortjener. Men det må også sies at det er en veldig fin stemning over løpet i Praha, det er veldig folkelig på en måte.

Etter det er MSM i Tromsø nærmest obligatorisk. Det spesielle ved dette arrangementet er tidspunktet på døgnet. Halvmaraton starter kl 2230 og det er jo langt over midnatt før jeg er i mål. Derfor blir det mila der, den starter mye tidligere, og vi får tid til øl og pølser hjemme hos oss med venner etter løpet».

Det kanskje mest spesielle av alle løp synes jeg er Mørketidsløpet i Tromsø, den første lørdagen i det nye året. Mørket lyses opp av fakkelbokser, været er, som det ofte er her nord, helt uforutsigbart, det samme er føret. Men spesielt er det, med halvparten av deltagerne fra andre land. Et eksotisk og spesielt løp. Takk til MSM for det.

Tiden spiller ingen rolle på disse løpene. Det er opplevelsen som teller; folkelivet, vennligheten, mestringsfølelsen, løpegleden, det sosiale, fellesskapet og det å kjenne at kroppen er «med» i 21 lange kilometer. Helt til mål!