Løping som mentalt kosttilskudd - for Marianne Telle
Intervju med : Marianne
Telle
Alder: 53
Jobber som: Daglig leder
Vesir AS
Det aller første Marianne trekker fram når hun blir spurt om sin
tilnærming til løping, er at den er, og har i mange år vært, en viktig del av
livet hennes. «Med det mener jeg absolutt ikke å løpe så fort og langt som
mulig, men tvert imot det løpingen gir meg i form av opplevelse og
øyeblikksglede. Jeg løper for løpingen i seg selv, og det gir meg mye».
I likhet med veldig mange andre ungdommer som starter med idrett i ung alder, tok idrettskarrieren slutt et par år før hun fylte 20, andre interesser meldte seg. Men løping for løpingens egen skyld tok ikke slutt, den forble en del av livet, men nå på en helt annen måte.
Marianne kaller i dag sitt forhold til løping for «en del av min mentale
livskvalitet». Før fuglene har våknet, rundt kl 6 hver morgen før arbeidsdagen
starter, er hun i joggeskoene og i gang, og løper gjerne på stier i lysløypa
eller rundt Prestvannet. «Samtidig er det slik at dersom det er drittvær eller
såpeglatt ute, løper jeg gjerne på treningsstudio. Det viktige er å få løpt»
«Inntil for 3-4 år siden løp med propper i ørene. Noe av det smarteste
jeg har gjort er å slutte med det. Jeg oppdaget plutselig at alle naturens
lyder gikk meg hus forbi når proppene blokkerte for all lyd utenfra. I tillegg
fylte det hodet med andres ord og musikk, ikke mine».
Marianne har sin egen favoritt trasé, nemlig Praha, en by der hun har løpt halvmaraton seks (!) ganger. «Byen er vakker, det er mye å se på, mennesker som heier, musikanter og glade medløpere. Det er plass til alle type løpere, med slagord at «all runners are beautiful». MSM er også et arrangement hun gjerne deltar på. «Jeg må innrømme at det skjer noe i hodet mitt når et startnummer kommer på. Da blir jeg 18 år igjen, da klikker det litt i skolten, og plutselig får sluttiden en viss betydning. Men det går fort over» 😊.
Mange som driver med
idrett og trening, opplever å bli skadet. Marianne er intet unntak, og
forklarer skaden som oppsto med at hun løp for mye og trente for ensidig over
en for lang periode. Da kom skaden. «Dersom man skal si noe positivt om det å
bli skadet, er det at det er da det virkelig går opp for deg hvor mye løpingen
betyr. Det er når du mister noe at du savner det. Når alt går på skinner tar du
det som en selvfølge».
***
I det neste innlegget om
«Løping som mentalt kosttilskudd» skal du få møte en mann som løper (nesten)
hver dag. Da han skiftet fokus fra å løpe så fort som mulig, til å være
til stede på løpeturene sine, oppdaget han mye nytt. Kommer til en blogg nær deg – om ca en uke!
Hei Alf og Marianne. Artig lesestoff. Jeg er morgentrener, og tror det er tidspunktet vel så mye som aktiviteten som gir et løft. Jeg jogger noen ganger ( som nordlending får jeg ikke til å si fremmedordet løpe😀), tar et morgenbad i Bukta, eller gjør ett eller annet på treningsstudio, litt sesong- og væravhengig. Det eneste problemet er at man blir så sabla kveldstrøtt.
SvarSlettÅ ha morran med seg har til alle tider vært et pluss :)
Slett