Løping som mentalt kosttilskudd - for Elin Wintervold

 Intervju med:

Navn: Elin Wintervold

Alder: 64

Jobber som: Gullsmed

 

Elin er raskt ute med å si at hun aldri har drevet med aktiv idrett, og så føyer hun til «Og aldri har jeg vært noe talent heller». Rene ord for pengene, og rett på sak. «Men glad i å gå på tur, og lett på foten, det har jeg alltid vært».

Elin hadde en travel hverdag, og det var først i en alder av 40+, hun begynte å løpe. «Jeg etablerte min egen virksomhet da jeg var i 20-årene, og i årene som fulgte fikk vi fire barn Jon og jeg. For å si det som det var; da ungene var små og jobben krevde sitt, var det ikke mye overskudd verken til løping eller andre ting».

«Tiden gikk og barna ble både større og mer selvstendig. Samtidig erfarte jeg at det å drive sin egen virksomhet ikke alltid harmonerte med å skulle gjøre ting til faste tidspunkter. Men løpe, det kan man gjøre til alle døgnets tider, og nesten hvor som helst! Det var da jeg fant ut at løping var min greie. Løpingen kunne være min egen hobby, mitt «fristed» der jeg kunne være for meg selv. Det vil si; på flere av løpeturene var vi en gjeng damer i nabolaget som løp sammen. Det var både sosialt og hyggelig, men de forsvant en etter en, og til slutt var jeg alene. Å løpe alene gjorde ikke noe fordi jeg følte jeg hadde knekket en kode! Å løpe var noe jeg behersket, det ga meg overskudd, og sist, men ikke minst; det var ikke noe jeg MÅTTE, det var noe jeg VILLE.

Når denne koden først var knekket, begynte jeg å ta med meg joggeskoene på reiser. Det har ført til at jeg er blitt bedre kjent både i Tokyo, New York, Jan Mayen og Vardø enn jeg ellers ville ha blitt uten joggesko. Det er også hyggelig at løpere hilser på hverandre, nikker og smiler idet man møtes på vegen. Det er herlig å starte dagen med en løpetur før frokost. Det er en perfekt start på dagen.

Fem gode år i Tromsø Løpeklubb

I en periode på fem år var jeg med i Tromsø Løpeklubb. Det var fine år med treningsfellesskap, interessefellesskap og et sosialt fellesskap. I disse årene trente jeg nok litt mer og litt hardere enn jeg ellers ville ha gjort, men det var motiverende med det gode fellesskapet. Dessverre ble treningstidene flyttet og lot seg ikke lenger forene med jobben.

Jeg løper nesten hver dag, enten ute eller på mølla hjemme. Men helst ute, og gjerne på stier, i lysløypa eller på fjellet. Det gir meg overskudd, og takknemlighet over at kroppen fungerer, at jeg kan holde på. Jeg løper mest alene, men litt sammen med min mann. Og så hender det også at noen av ungene løper sammen med oss. Det er flott synes jeg, kanskje har jeg inspirert ungene mine litt.

Jeg løper aldri med propper i ørene. Jeg synes det virker forstyrrende på det mentale ved løpingen. Da har jeg viktige samtaler med meg sjøl, i god relasjon med naturen omkring.

Jeg skal løpe resten av livet. Og så har jeg en drøm om å løpe maraton en gang. Hvor og når det blir vet jeg ikke, men det er et mål.

I dagliglivet er det mye jeg «må», men når det gjelder løpingen er det noe jeg «vil». Det gir livsglede, overskudd fysisk og mentalt, og det gir meg bedre form. Og etter hvert blir jo løping en livsstil».

Elin avslutter intervjuet med å rose to viktige aktører i løpemiljøet i Tromsø. Den ene er Midnight Sun Maraton og Nils Hætta som er daglig leder der. Den andre er Tromsøkarusellen og Ole Morten Ekanger. «På disse løpene samles «folket», da er vi samlet på alle mulige nivåer, og vi er alle sammen en del av «løpefamilien».