Løping som mentalt kosttilskudd - for Roger Mikalsen

 

Intervju med:

Navn: Roger Mikalsen

Alder: 55

Jobber som butikksjef på Møbelringen i Tromsø

***

«Å jobbe med å selge kapitalvarer har et fellestrekk med løping;

man får puls av begge deler»

 

I sin ungdom løp han mye. Det var enkelt, det var en rimelig aktivitet og det var fine forhold for løping i hans oppvekst. Det året han avtjente verneplikten ble det mye mindre løping, og da han var ferdig i militæret var det en helt annen type aktivitet som fristet, nemlig styrketrening. Fra han var rundt 20 år gammel til han rundet 35 trente han mye styrke, hadde sitt fokus der, og trivdes godt med det.

              Det var da han i forbindelse med et kurs i moderne kondisjonstrening, et kurs han tok i jobbsammenheng, at han fikk øynene opp for at store muskler ikke er synonymt med god form. «Det holder ikke å bare trene styrke for å komme i god form, du må også trene kondisjonen din. Jeg oppdaget på lange turer i fjellet, at musklene surnet raskt og at jeg ble sliten etter ganske kort tid. Kondisjonen min var altfor dårlig».

              «Jeg bestemte meg for å gjøre noe med dette, og det aller første jeg gjorde var å begynne med å gå til jobb. Etter hvert begynte jeg å småløpe. Jeg husker en slik til tur til Sydspissen (4-5 km) da musklene surnet fullstendig, og jeg ble i tvil om jeg skulle klare å komme meg hjem igjen 😊. Da bestemte jeg meg; dette må jeg gjøre noe med».

«Tidlig på 2000-tallet meldte jeg meg for første gang på Midnight Sun Marathon i Tromsø. Det skulle bli en skjellsettende opplevelse. Jeg kom i mål som en av de siste, de fleste i målområdet var gått hjem, og de som var igjen drakk ikke akkurat energidrikk!

Jeg rørte ikke joggeskoene de neste to-tre ukene. Det var gnagsår overalt og min 90 kilo tunge kropp var ikke rigget for å løpe i nesten to timer

Allikevel, en gnist var tent og jeg fortsatte å trene. I løpet av en periode på nesten 12 år gikk vekten ned fra 90 til 67 kg, og kondisjonen ble mye, mye bedre. Fra å være en av de dårligste i min aldersklasse, ble jeg gradvis en av de beste.

Men det var den gang da. Mye er forandret i løpet av de siste årene, både i forhold til jobb og i forhold til løpingen. Jeg løper fortsatt, og håper jeg kan fortsette med det til jeg er 100. Forskjellen nå er at jeg ikke løper for perser, tidsmål og rekorder. Jeg løper fordi det fysiologisk og mentalt gir meg noe, det løfter blikket mitt, og jeg kommer meg ut! Det er ikke minst viktig når en jobber inne hele dagen. Jeg løper fire ganger i uka, ser aldri i været, og løper helt rolig. Møter jeg en bakke kan det skje at jeg gir litt ekstra gass, pusher meg litt,  for å sjekke om «steget» fortsatt er der.

              Som sagt ser jeg ikke i været. Jeg setter pris på været, du kommer så nært grunnleggende ting som kulde, varme og svette. Og etter økta følger den gode dusjen. Da kan det slå meg at noen av de fineste tingene i livet for det mest er gratis. Det kan være i slike øyeblikk jeg kjenner at jeg lever.

En annen ting som kan skje mens jeg løper, er at det dukker opp en god, eller flere gode, ideer. Da stopper jeg opp og noterer ned ideen før jeg løper videre. Jeg løper både uten og med musikk på øret, det varierer litt. Musikken er klassisk, gjerne litt sørgelig musikk, og da kan jeg sørge mens jeg løper. Det gir meg styrke til å se framover. Alle trenger er rom for å ta ut følelser. Tårer er kroppens olje. Jeg er ikke redd for å la tårene renne.

Alt har sin tid. Jeg er nå i en fase av livet der jobb er blitt mer overordnet, løping litt mer underordnet. Sånn har det ikke alltid vært. Jeg ønsker å holde kroppen vedlike.  Og med et ønske om å kunne løpe til jeg blir 100 år, har jeg mange år igjen. Jeg har en drøm jeg håper å realisere før jeg fyller 60, og det er å trene meg opp til den beste utgaven av meg selv, og så løpe New York Maraton. Det hadde vært stort!

 

«Med et ønske om å kunne løpe til jeg blir 100, har jeg mange år igjen»